Sommer og sol er synonymt med makrell i Sør-Norge. Sannheten er at denne pelagiske stimfisken finnes langs hele norskekysten. Den er imidlertid ikke like vanlig helt i nord, selv om det har blitt mer og mer av den der også. De største forekomstene er helt sør i landet. Her finnes det også en hel god del makrell som overvintrer inne i fjordene. Makrellfisket er rett og slett en kulturhistorisk institusjon på Sørlandet. For alle og enhver er det uansett veldig morsomt å dra bøtta full med makrell. Om du så tenker over makrellens slektskap med tunfiskene og går om bord med lett sportsfiskeutstyr, blir fisketuren enda mer gøyal.

De flest fisker makrell i månedene juni, juli og august men sannheten er at det ofte er enda mer og bedre fiske langt utover høsten. Månedene september og oktober er veldig bra hvis bare vannet fortsatt holder grei temperatur. Dessuten har makrellen nå feitet seg opp og blitt av bedre kvalitet. Den er fin å spise hele året, men kanskje ekstra god røkt sent i sesongen. Jeg bruker også å fange agnmakrell på høsten. Den fryser jeg ned for bruk utover vinter og neste vår, derfor er tiden nå fremover altså perfekt for å jakte havets stripete stimfisker.

Fakta om makrell

Utbredelse

Nordatlantisk makrell (Scomber scombrus) finnes fra nordvestspissen av Afrika i sør til Barentshavet i nord og fra Skandinavia i øst til Island i vest.

 Kjennetegn

Makrellen er lett gjenkjennelig på fargetegningene og de frittstående småfinnene mellom rygg- og halefinnen. Ryggfargene flammer i grønt eller blått. Den har myk fiskehud.

 Biologi

Makrellen lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og er i stadig bevegelse. Den er i slekt med tunfiskene, bare legg merke til de små, harde finnene ned mot halen, som er helt lik andre tunfisker. Kjøttet smaker heller ikke ulikt tunfisk. Makrell går som regel i store stimer. Den gyter i tre forskjellige områder: Nordsjøen og Skagerrak (mai–juli), vest for England og Irland (mai–juli) og vest for Spania og Portugal (februar–mai). Den kommer til våre farvann i forbindelse med dette. Det er antatt at fiskene foretrekker oppvarmet vann, og at den derfor er knyttet til sommer, sol og Sørlandet. Men stimene går stadig lenger nordover.

Føde

Makrellen spiser plankton, krepsdyr, fiskelarver og småfisk.

Størrelse og rekorder

Makrell kan bli ca. 65 cm og 3,5 kg.

• Norsk rekord (fra Villmarksliv) 3,474 kg, Frank Johansen, Stølefjorden, 7. september 1997. Flue: 1,305 Rèmy Ekornseter, Oslo, Drøbak 26.05.2000

Utstyrsvalg til makrellfiske

Makrellen er en utpreget fighter med stor fart og utholdenhet og er i forhold til størrelsen en av de sterkeste fiskene i norsk farvann. Å gå ned på lettere utstyr som vanligvis brukes i ferskvann eller fluefiske, gjør dette til en utrolig morsom sport. Makrellen gir en skikkelig fight, og det er jo ikke alltid antallet som teller.

Fra båt

Makrellen er sterk, men ikke særlig stor, så en medium myk stang fungerer best til dette fisket. Når mange opphengere fylles med fisk, gjelder det å ta det litt med ro og la stangas aksjon ta støyten og dempe fiskens bevegelser. Har du for stiv stang og ikke tar det med ro, vil du ofte se at en del fisk rives av kroken på vei inn.

Fra land

Fra land kan en lang stang være på sin plass siden du gjerne vil ha en del opphengere plassert over sluken. Jo lengre stanga er, jo flere opphengere har du plass til. En 12 fots stang er fint. Små hekler med små gummimark eller bare svarte kroker fungerer alle bra avhengig av størrelsen på makrellen og hva den beiter på.

Makrellens livssyklus

Gytingen foregår både oppunder land og til havs. Makrellen blir kjønnsmoden når den er 4 år gammel eller 30 cm lang, og den kan bli over 20 år gammel. I Skagerrak finner gyteleken sted i mai–juni. De store stimene kommer

inn når vannet begynner å bli varmt, gjerne i juni, og drar ut i havet og sørover igjen når det blir kaldere utover høsten.

Sportsfiske og matauk

Målrettet sportsfiske etter makrell er av ganske ny dato i vårt land. Dét er merkelig, for makrellen ikke bare ser ut som en liten tunfisk, den kjemper også på samme måte. Om du skifter til lettere utstyr, for eksempel lett sjøørretutstyr, kan det å kjøre makrell være veldig morsomt, ikke minst om du har en opphenger eller to og har god sjanse for å kjøre flere fisker samtidig på lett utstyr.

Nasjonalrett på Sørlandet

Når man har fylt bøtta, gjenstår enda en behagelig oppgave, for fersk makrell smaker fortreffelig. Stekt fersk makrell er en av nasjonalrettene på Sørlandet, men også verdsatt kost langs resten av kysten. Man vender gjerne hele fisken eller bare filetene i mel og krydder og steker dem i panna. Du kan også grille den naturell. Tilbehør er ferske poteter og salt med en liten frisk rømmeklatt på. Det hele avsluttes med en nesten like klassisk rabarbrasuppe. Røykt makrell er naturligvis også en klassiker vi alle kjenner til, enten som middag eller som pålegg. Det samme gjelder makrell i tomat.

Bruk den fete makrellen som agn

Makrellen feter seg opp i løpet av sommermånedene, og litt utpå sensommeren synes mange at den er litt for fet til å spise, og det er da man heller fisker den som agnfisk. Du kan fryse fileter av makrell, for det er nemlig et av de beste agnene du kan bruke til fiske av svært mange andre arter i havet. Kjøtt og skinn sitter godt på kroken, og skinnet skinner på en tiltrekkende måte. Antagelig utskiller også nettopp makrellkjøttet god lukt. Skjær strimler fra buken opp mot ryggen. Makrell er det foretrukne agnet til det årlige hummerfisket også. Fisken blir lagt i saltlake og råtner langsomt. Dette lukter grusomt, men er tydeligvis svært fristende for hummeren.

Historikk

Makrellen er i Norge først og fremst knyttet til sol, sommer og Sørlandet. Men sannheten er at det finnes makrell langs hele Norskekysten. Den er imidlertid mest tallrik lengst sør. Makrellen er koblet til Sørlandet på like tett vis som torsken til Lofoten. Uttrykket «Makrellen er kommen!» er fremdeles levende og har betydning. Den nordlandske unge forfatteren Knut Hamsun skulle senere gjøre sørlending av seg, men hans første møte med den lille sørlandsbyen Lillesand på slutten av 1800-tallet fylte ham med undring. Dette er godt beskrevet i en bok som Mysterier, men også i den underholdende novellen «Småbyliv ». Her beskriver han hvordan borgerne i byen i liten grad leste bøker og aviser, men at de samlet seg på torget og i tide og utide diskuterte makrellen og makrellfisket i det vide og det brede – bare avbrutt av dagens største hendelse: når postskipet klapper til kaien. Da må de se hvem som er med. «Så kommer eftermiddagen. En skipper får med sig en rets kaffen med skipper til en spasertime på byens toldbodkai. Her samles til slutt alle. Klynger og atter klynger oppløses og danner seg på ny, man går fra den ene til den andre og prater. Det er nu makrellen diskuteres, fersk makrel og salt makrel, strødd makrel og laket makrel. Man regner det for en vellykket diskussion om makrel hvis man kan bli færdig med den til klokken seks; men er ikke enighet opnåd inden den tid blir allikevel forhandlingerne ubarmhjærtig avbrutt. En dampfløite ute fra fjorden er signalet og fra den stund er det ingen som ordet makrel over sine læber. Postskibet stævner tungt rullende ind mot byen …»

Brevet fra fiskeren Markus

En av de mest kjente fortellingene fra Sørlandet er Gabriel Scotts Kilden som bærer undertittelen Brevet fra fiskeren Markus. Det handler om den enkle og sindige sørlandske fiskeren Markus som her skildrer det årlige makrellfisket og hvordan dette preger den lille sørlandsbyen og menneskene som bor der: «Og nu begynner det muntreste fisket som Agderkysten vel kjenner til, for nu er makrellen kommet på leie – det går som en smurt pil mellom folk – og ingenting trekker mere enn det. Alle som kan så legger de ut, alle som bare kan holde et snøre – folk løper i stim fra husene. (…) For makrellen kan stå på leie dag etter dag hele uken igjennom – Gud vet hva her stikker den – men den står der som annen fisk og biter på akkurat samme viset. Det gjelder derfor å være om seg og holde seg fremme så godt en kan. Ror en ifra, om enn aldri så kort, er det ikke sagt at en blir med i leken når en kommer tilbake igjen. Her er mange om benet må vite, her ligger titt tyve, tredve båter, og flere kommer til etter hvert (…) iblandt er åpet imellom så litet at snørene

ikke går klar hverandre, men løper i kryss og tuster seg (…) Biter så fisken friskt omkring, kniper det med å bevare humøret og sette et sorgløst ansikt opp. Titt blir de både røde og bleke, særlig om tusten er vrang å få ut – og så smeller det gjerne for en:

– Å se nå til å bli klar ei gang!

– Ja ja, svarer den andre saktmodig – ta det bare med ro et bil.

Men nu har den første fått munnen opp og er ikke god for å stagge seg lenger:

– Du e´ein go klåfinger e´du, og det har du vært i all di ti! Kunne du ´kje se de for som e sa, og ikje fire ned lige på meg – ja slig e´det å være for hissig! (…) – Kvikk de, din dromedar har du hørt! (…)

Det her faller i god jord, det her synes folk er moro å høre og det begynner å klukke omkring. Hi hi, ha ha ha, det svarer fra båt til båt, de ligger riktig og leer på seg, så vannet kommer i uro omkring. Og en og annen ungdom iblant tar opp det siste ordet som falt, og hermer så likt det går an: – Kvikk de, din dromedar har du hørt!

Nu blir moroen rent overhendig, alle tar del i munterheten og slipper seg løs av hjertens lyst. Det ene tilrop krysser det andre, det riktig knitrer av skadefryd: – Se her, sier en, – tvihaga igjen!

– Her au, skriker det omkring.

Armer og hender får dobbelt fart, fisken blir holdt høyt opp i lufta, så det riktig skal synes hva de får.

– Bevare me vel så han bider på!»

Brevet fra fiskeren Markus av Gabriel Scott

Trusler mot makrellen

Det kommersielle makrellfisket har hatt og har fremdeles betydning. Nærmere 200 000 tonn makrell fanges i norsk sone. Det fiskes også mellom England og Island. En tendens de siste par årene har vært at makrellen i mindre grad enn før går inn langs Skagerrakkysten, men heller går lenger ut og lenger nord. Forskere tror dette har dels sammenheng med varmere temperaturer langs sørlandskysten, og at dette gjør mattilgangen dårligere. Makrellen liker varmt vann, men ikke for varmt. En annen forklaring går på at havstrømmene endrer seg, og at makrellens trekkmønster endrer seg i takt med disse. Dette gjør blant annet at makrellen kommer tidligere enn før til norsk farvann. Fiskeriene må tilpasse seg dette. Kanskje har dette en innvirkning på det faktum at makrellen i mindre grad enn før «koker innunder brygga»? Det er ikke godt å vite. Sikkert er det i alle fall at en urgammel tradisjon med stor betydning for sørnorsk kystkyltur er i endring. Fiskeriene på Sørlandet og i Skagerrak har tradisjonelt sett vært bygd på fiske etter makrell, ål, reke og hummer. Ålen er fredet, hummerfisket er strengt regulert, og dermed er den sørlandske fiskeren avhengig av at makrell- og rekefisket holder stand for at han i det hele tatt skal ha noe næringsgrunnlag. For dem av oss som ferierer eller bor på Sørlandet, er det fremdeles stor glede og store muligheter for å få både makrell og hummer, mens rekene er lett å kjøpe ferske på brygga. Ålefisket kan vi bare lese om i historiebøkene. Uttrykket «Makrellen er kommen!» har ennå gyldighet som et tegn på at nå er det sommer på Sørlandet, selv om altså sommeren begynner stadig tidligere og ikke har samme proporsjoner som i tidligere tider.

De beste fiskeplassene

Makrellen er normalt å finne langt inne i fjordene og helt inn mot land. Du kan derfor også fiske makrell fra land, der det raskt blir dypt og er litt strøm i sjøen, og der fisken naturlig må passere forbi.

Best fra båt

Best er det imidlertid om du har båt. For makrellen jakter i stim og forflytter seg raskt. Et ekkolodd kan være en god

investering å ha i båten. Ellers kan vi ofte se makrellen helt i overflaten. Da er det gjerne fugler i nærheten også. Større fisk lurer også ofte under stimene dersom disse har roet seg litt inne i fjordarmene. Tenk gjerne over om det finnes

fjorder med strøm, for her trives makrellen godt. Gammel fiskekunnskap tilsier at makrellen i større grad søker inn mot kysten etter noen dager med østavær. Makrell er mest bitevillig morgen eller kveld.

Slik fisker du makrell

Makrellen er rask og liker fart. Du bør derfor variere farten på lokkemiddelet enten du står på land og kaster med sluk eller dorger fra båt.

Beveg deg etter fisken

Står du i ro, må du vente på at makrellen kommer innom. Slik sett er det mest effektive fisket å forflytte seg med båt og gjerne dorge med opphengere. Når du treffer stimen, kan du legge deg til og fiske i de midtre vannlagene. Svært ofte ser du hvor det er makrell dersom det er andre som er ute og fisker, og det er da helt vanlig å legge seg tett ved og fiske sammen med dem som allerede er der (slik Gabriel Scott beskrev så morsomt).

Opphengere i de midtre vannlagene

Når du skal fiske makrell, vil det være mest effektivt å fiske over størst mulig områder i de midtre vannlagene. Å føre utstyret opp og ned i stor hastighet – slik man gjør med vanlige harper med opphengere og gummimark

– eller dorging etter båten er ofte det som fungerer best. Gummimark fungerer gjerne greit, men rene, svarte kroker er det beste middelet til makrell.

Bytt til svarte kroker

Spiser makrellen plankton eller små krepsdyr, kan det være vanskelig å få fisk. Bytt da ut gummimarkene med svarte kroker. Makrellen registrerer likevel vibrasjonene i vannet og hiver seg på, og fisken er sikret. Langs sørlandskysten er svarte kroker foretrukket lokkemiddel. Det er oftest 4–8 kroker på samtidig. Treffer du stimen, er det vanlig å få snøret fullt. Med stang kan du også med hell montere 3–4 svarte kroker som opphengere.

Pilk under opphengerne

Under de svarte opphengerkrokene kan det være lurt å bytte ut loddet med en pilk. Som oftest jager større fisker under makrellstimene, og det kan godt bite på torsk, sei og lyr eller sågar en større makrell. Velg en rett og kjapp pilk, gjerne med noe av makrellfargene  i.

Liten sildesluk (med opphenger)

Fra land er det oftest vanlig å bruke en kompakt sildesluk med noen opphengere for å kunne kaste langt ut og fange flere fisk samtidig. La sluken synke mot bunnen og sveiv raskt slik at den går mot overflaten, for deretter å synke ned igjen. En slik sikksakkbevegelse gjør at du fisker over hele vannlaget. Finner du fisk, gjelder det å fiske på samme dyp hele tiden, for ofte holder hele stimen seg her.

Agn?

Du kan godt fiske makrell med agn. Små agnsild eller biter av reke eller fiskebuk fungerer godt. Å «ligge på leia» med agn og dupp og vente på makrellstimene som trakk inn med tidevannet, var vanlig før, men kan neppe hamle opp med fangstene ved et effektivt dorgefiske.

Fluefiske

Er du fluefisker, kan du ha et eventyrlig morsomt fiske etter makrell når den stimer som verst. Det er ikke mange fisk som kan matche fighten til makrellen når vi tenker på den beskjedne størrelsen, og dette kan du ha stor glede av på fluestanga. En vanlig ørretstang i klassene 5–7 er utmerket, og et synkesnøre er mest praktisk når makrellen ikke går helt i overflaten.

Flue = fiskeimitasjoner

Små fiskeimitasjonsfluer vil duge, og du kan gjerne ha to fluer på fortommen for å få ekstra show når du treffer stimen.

Enten du kaster med fluestang fra båt eller land, kan du godt strippe inn flua i raskt tempo. Ofte trigger dette makrellen til stedet på grunn av vibrasjonene i vannet. Får du én makrell, er det bare å gjøre et raskt kast i samme retning, for makrellen går alltid i stim. Har stimen passert, er det bare å prøve å lete den opp igjen.

Makrell som agn

Som aktiv sportsfisker på sjøen trenger du helt sikkert mye agn. Makrellen regnes som et av de beste agnende du kan få tak i. Den er feit og avgir mye lukt som sprer seg i vannet. I tillegg har den et tynt og litt seigt skinn som har klare farger av hvitt og blågrønt. Jeg bruker selv å fange større mengder med makrell om høsten for å fryse ned til senere bruk på for eksempel havfiske. Litt avhengig av hva jeg skal fiske etter fryser jeg dem ned i passe porsjoner. Jeg velger å fryse ned en god del hele. Da kan jeg bruke dem hele eller i store biter etter for eksempel skater, brosme og langer. For å spare litt plass skjærer jeg også en stor file fra hver side og pakker dem sammen i mindre porsjoner i fryseren. Disse fileene er fine og ta opp hvis du tenger mindre biter som agne etter de ander sjøfiskearten du skal fiske etter det neste halve året eller så, frem til at makrellen igjen kommer tilbake i store stimer.

Her ser du en film hvor du får se hvordan du enkelt varmrøker makrell i Abu-Røken:

Asgeir

Nå er vi kommet til en av de fiskeartene som det er skrevet mest om opp i gjennom tidene. Sjøørreten er en særdeles populær fisk å månedene mars, april, og mai regnes som den aller beste tiden for å fiske etter denne flotte sportsfisken. Her tar jeg for meg fisket i sjøen, og de mest vanlige formene for slukfiske, agnfiske, dorgefiske, og fluefiske. Som alle de andre fiskeartene vil også sjøørretfiske påvirkes av hvor du er i landet, så litt tilpasninger må til. Først litt fakta:

Utbredelse

Sjøørret/ørret (Salmo trutta) er en av de mest utbredte og mest populære sportsfiskene i verden. Det finnes sjøørret langs hele norskekysten, gjerne i nærheten av de små og store elvene de kommer fra og gyter i.

Kjennetegn

Sjøørreten er blank og ligner laks, men har flere prikker over og under sidelinjen. Ellers er haleroten og øyets plassering noe annenledes enn den ellers ganske like laksen. Sjøørreten lever sannsynligvis kortere tid enn brunørreten og er utsatt for flere farer og generelt et hardere liv, men er ellers samme art som ørreten som lever hele livet i ferskvann.

Biologi

Sjøørreten er anadrom. Det vil si at den gyter i elv og vandrer ut som smolt i sjøen, hvor den vokser til. Den bli gytemoden etter 5 til 7 år, og da vender den tilbake til fødeelva, hvor den gyter i oktober og november og av og til senere på høsten, i noen tilfeller helt fram til januar.

Føde

Sjøørreten spiser annen fisk, fjæremark, insekter, små reker og annet som finnes på grunt vann i fjorder og viker i sjøen.

Varianter

Tidligere trodde man at alle de forskjellige ørretvariantene i verden var forskjellige arter, men genetiske prøver viser at det er snakk om tilpasningsdyktige varianter av samme art. Innlandsørret kalles gjerne brunørret på grunn av sin brunfarge og kan i sjeldne tilfeller nå en alder på hele 20 år og størrelser opp til 30 kg.

Rekorder

• Norsk rekord (fra Villmarksliv): 13,20 kg, Sigmund Johansen, Skibotnelva, 27. juli 1975

Flue:  8,7 kg Bent Arild Mathiesen, Skibotn, 06.08.2011

Fisk effektivt og velg rett fiskeplass

Det er viktig å fiske effektivt og på rett plass for å lykkes som sjøørretfisker. Det er ikke tilfeldig hvor sjøørreten oppholder seg i sjøen, og det er derfor liten vits i å bruke store deler av tiden med å fiske over områder der det sjelden eller aldri finnes fisk. Ofte er det dette som skiller en nybegynner fra en erfaren sjøørretfisker. En erfaren sportsfisker leser sjøen som en åpen bok og finner ørretens naturlige standplasser og konsentrerer seg om dem. En nybegynner som fisker på tilfeldige steder og gjerne i vifteform, vil bruke 90 % av tiden på lite aktuelle fiskeplasser. Konsentrer deg om de naturlige standplassene, og sjansen for fast fisk vil mangedobles. Vi skal se på de mest aktuelle plassene:

Viker og sund der det er byttedyr

Når sjøørreten ikke jakter på mat, står den gjerne i ro på en standplass der den føler seg trygg og ikke trenger å bruke mye energi. En perfekt standplass vil være et sted der også eventuelle byttedyr er tilgjengelige. De beste fiskeplassene vil derfor være disse:

• Bukter med variert bunn der det er mye næringsdyr og kanskje fiskestimer holder til. Dessuten kan det være litt varmere vann der.
• Odder hvor alle vandrende byttedyr må forbi.
• Smale sund eller trange fjordarmer hvor strømmen frakter næringsdyrene forbi.
• Langgrunne viker med såkalt leopardbunn. Karakteristisk for en leopardbunn er at det er vekselvis områder med tang/tare og sand. Her jakter sjøørret snadder som krepsdyr, skalldyr, småfisk og børstemark. Hvilket av disse områdene som er best, avhenger av temperatur og årstid.

Trivselstemperatur er 10 grader

Det er også viktig å ta hensyn til når sjøørreten er mest aktiv på døgnet, og det varierer med årstiden og temperaturen i vannet. En sjøørret har en trivselstemperatur på rundt 10 grader. Når sjøen er langt under trivselstemperaturen, slik den er i den kalde årstiden, er sjøørreten mest aktiv midt på dagen når temperaturen i lufta er høyest. Høst og vår når vannet er rundt 10 grader, er den beste fisketiden morgen og kveld i den gylne timen, det vil si i skumringen. Da er fisken i aktivitet og lettest å fange. Om sommeren er sjøørreten mest aktiv i de mørke timene om natten, og det er da du bør være klar for fiske. Regn og ruskvær gjør også ørreten mer aktiv om sommeren fordi temperaturen da synker noe i vannet. På vinteren vil derimot solskinn påvirke ørreten positivt fordi det varmer opp vannet.

Når tidevannet snur

Flo og fjære har også noe innvirkning på aktiviteten. Ørreten står ofte i ro i tidevannsstrømmen og venter på byttene sine. Når det er topp flo eller bunn fjære, snur tidevannet og bruker gjerne en halvtimes tid på å stabilisere seg. Da snur strømmen fram og tilbake, og ørreten må bevege seg. Det virker som dette er en svært god periode å fiske i.

Også på dypere vann

Husk også at sjøørreten ikke alltid finnes nær overflaten. Hvis sjøtemperaturen kryper under 3–4 grader, kan ørreten ofte trekke ned på litt dypere vann for å få bedre levevilkår. Også tilgang til mat vil styre hvor i vannlaget ørreten er. Skulle fjorden være full av sild, kan sjøørreten gjerne gå ganske dypt for å jakte på disse stimene. Vanligvis vil det likevel være de fem øverste meterne av vannlaget sjøørretfiskerne skal konsentrere seg om.

Om vinteren i elvene og ved elveutløpet

Om vinteren finnes sjøørreten i nærheten av fødestedet. Når fisken vandrer ut i sjøen igjen, oppholder den seg gjerne i områdene rundt utløpet, hvor den jakter på mat. Skulle det bli riktig kaldt i havet, har den da mulighet til å oppholde seg i brakkvannsområdene i lengre perioder. Nyere forskning viser nemlig at hvis vannet i sjøen blir veldig kaldt, har ørreten problemer med å takle saltinnholdet. Derfor kan selv sjøørret som ikke er gytefisk, gå opp i ferskvanns- og brakkvannsområdene på det aller kaldeste. Fiske i disse områdene er lovregulert, så orienter deg om hvor elvegrensa går. Uansett vil fisken ofte være mager og farget etter gyting og egner seg lite som matfisk. Her kan du lese litt om gjeldfisk (fisk som ikke gyter) som er vinterens jackpot: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2015/01/02/gjeldfiskgronlendere-er-vinterfiskernes-jackpot/

Om våren er sjøørreten innaskjærs

Tidlig om våren oppholder fortsatt de fleste sjøørretene seg i de indre kystområdene, det vi kan kalle innaskjærs. Spesielt tidlig på våren, når vannet er kaldere enn ørretens trivselstemperatur, vil den søke de sørvendte buktene som varmes opp av sola. Innerst i fjordarmer, i små kanaler og bukter er der ørreten trives best på denne tiden av året. Her jakter den på småfisk, reker og krepsdyr. Etter hvert kommer også børstemarken fram, og da ender det opp som et stort etegilde. Børstemarkimitasjoner, reke og krepselignende fluer kan da være like gode som fiskelignende sluker og wobblere. Men fisken er sulten og jakter i grunnen alt. Videre utover våren når vannet nærmer seg 10 grader, begynner fisken så smått å bevege seg utover fra de innerste kystområdene. Antagelig trenger i alle fall den større ørreten mer mat enn de indre sonene kan gi. I mai finner du derfor sjøørreten spredt ut på vei fra de indre til de ytre områdene av kysten. Det kan derfor være lurt å fiske i strømsatte sund eller mellom holmer og skjær. Her kan du lese enda mer om vårfiske etter sjøørret: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2016/04/11/sjoorretmaneden-april/

Sommerstid trekker den utover i havet

Om sommeren trives sjøørreten best i de ytre kystsonene, for her er det mer enn nok mat. Gode områder er ved små holmer og skjær helt ytterst mot havet. Også langgrunne områder med varierte bunnforhold er bra. Her trekker ørreten gjerne inn nattestid i jakten på mat. Ellers er odder og strømsatte områder mellom holmer og skjær sjøørretens faste standplasser om sommeren. Her står den og venter på byttedyr som kommer forbi i tidevannsstrømmen. Fisk er hoved føde og sluk/wobbler en sikker vinner. Men sent på kvelden går ørreten langt opp mot fjæra og spiser reker, mark og krepsdyr. Fluefiske kan også være svært effektivt da.

Om høsten trekker sjøørreten mot kysten og gyteelvene

Om høsten gjentas litt av det samme som om våren – bare motsatt vei. Mye av fisken trekker inn fra de ytre kystområdene og inn mot vassdraget den skal gyte i. Det vil si at fisken kan være vanskelig å lokalisere på vei inn i områdene mellom de ytre og de indre områdene, gjerne langs fjordarmer. Etter hvert vil de fleste fiskene igjen befinne seg i nærheten av utløpet av vassdraget de skal gyte i. De samler seg i stimer og venter på riktig tid og vannføring til å ta fatt på den slitsomme vandringen med påfølgende gyting. Dette skjer i all hovedsak om høsten, og fisken er naturligvis fet og fin da, men ikke like lett å få til å bite på. Her kan du lese mer om høstfiske etter sjøørret: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2012/09/25/host-sjoorret/

Slik fisker du den

Det er selvsagt ingen fasit på sjøørretfisket. Man kan fiske på enhver strand slik man gjør i Danmark. Fisk gjerne i pålandsvind fordi det da virvles opp byttedyr i kanten mellom stranden og det dypet sjøørreten jakter på. Du kan oppsøke viker og sund, gjerne sørvendte om våren. Med båt kan du forflytte deg til holmer og små øyer lenger ute eller dorge langsmed land på vei ut. Du kan bruke sluk, wobbler, agn eller flue. Fisket er allsidig og passer slik sett for alle og enhver. Belønningen det er å få en blank og sprek sjøørret, er så stor at det er lett å bli bitt av fiskebasillen etter en slik opplevelse. Noen basiskunnskaper gjør at sjansene for å få fisk øker betraktelig.

Sjøørretens sanser og reaksjonsmønster

Hvis vi skal finne et reaksjonsmønster hos sjøørreten, må vi vite hva slags sanser fisken bruker for å finne og fange byttet sitt. Øyet bruker sjøørreten til å se form, farge og størrelse. Med sidelinjen føler og lokaliserer den vibrasjoner i vannet fra byttedyr. Øret brukes til å høre lyder med, og med nesen lukter den mat på lang avstand. Munnen fanger og smaker, mens instinktet styrer fiskens atferd. Vi kan regne med at sjøørreten bruker flere av sine velutviklede sanser i jakten på mat. For oss som sportsfiskere må da målet være å stimulere flest mulig av fiskens sanser på en slik måte at den reagerer positivt på det vi presenterer den.

Miljøets betydning for sansingen

Hvilke sanser fisken har mest nytte av når den skal fange mat, avhenger av en del ytre forhold, for eksempel sikten i vannet. Er vannet svært grumsete, vil det være naturlig å tro at øynene ikke har så stor betydning som sidelinjen på fisken. I krystallklart vann vil det motsatte være tilfellet. Uansett vil samspillet mellom fiskens forskjellige sanser være avgjørende viktig for ørreten når den skal skaffe seg mat, og at de påvirkes av de forskjellige forholdene den jakter under.

Sjøørreten biter på det meste

Det er naturlig å tro at sjøørreten, som brunørreten, av og til er selektiv. Det vil si at den i perioder kun tar én type byttedyr. Undersøkelser viser imidlertid at dette sjelden er tilfellet. Magesekken til sjøørreten inneholder oftest en svært variert meny. Hva slags type sluk, flue eller agn du henger i enden av snøret, er med andre ord ikke alltid avgjørende for om sjøørreten biter. Derimot kan måten godbiten presenteres på, være ganske viktig

Fargevalg etter årstidene

I fargeguiden vil du kunne lese hvilke farger som har fanget best gjennom en tiårsperiode. Over 1000 sjøørreter tar ikke feil! En håndfull svært aktive sportsfiskere har rapportert alle fangster gjennom hele året. Vi har nøye bokført vanntemperatur og årstid og hvilken farge de har brukt på sluk, flue eller wobbler. Resultatene av loggføringen viser at sjøørreten foretrekker forskjellige farger avhengig av temperaturen i vannet og årstiden. Det er også viktig å påpeke at farge bare er en av flere faktorer som gjør at fisken biter. Størrelse og hastighet på lokkemiddelet er kanskje vel så viktig som fargen. Det er kombinasjonen av flere faktorer som gjør at du lykkes.

Hvitt og oransje – gode vinterfarger

Om vinteren er sjøtemperaturen lav, og vannet er ofte klart. Jaktforholdene er gode for sjøørreten. Samtidig er sjøørreten som kommer ut etter gyting, svært sulten og er avhengig av å spise det den kommer over, og som er lett å oppdage. Hvitt og oransje er farger vi har best erfaring med, og dette er farger som skiller seg kraftig ut fra omgivelsene nede i vannet, og som ørreten lett får øye på. Undersøkelser viser at øverst på sjøørretens matseddel vinterstid står småfisk som brisling og småsild. At de nærmest har en hvit og sølvaktig side og buk, kan også ha noe å si for at den hvite fargen er spesielt god i de kalde månedene.

Grønt, gult og rødt – gode høst og vårfarger

Vår og høst ligger temperaturen i sjøen ofte rundt sjøørretens trivselstemperatur (10 grader). Farger som skiller seg ut med ekstra god fangst, er grønt, gult og rødt. Igjen er det farger som er lett synlige for fisken, og dette er også en periode hvor fisken skal fete seg opp etter en mager vinter. Sjøørreten har rett og slett ikke råd til å være kresen og spiser det den får tak i. Husk også at de fleste av sjøørretens naturlige byttedyr er kamuflerte og kan være vanskelig å se. En sterk farge, derimot, fanger fiskens oppmerksomhet umiddelbart. På denne tiden begynner gjerne sjøen å bli noe farget, enten av vårflommer eller mye nedbør om høsten. Dette gjør også sitt til at de sterke fargene er lettere å oppfatte.

Blått, oliven og brunt – gode sommerfarger

I den varme årstiden fisker blått, oliven og brun best. Dette er farger som minner mest om de fargene sjøørretens naturlige byttedyr har, og det samsvarer også i en viss grad med at sjøørreten i denne perioden har god mattilgang og kan helle mot å være noe mer selektiv når det gjelder føde. Vi må også ta med at sjøørreten i denne perioden er mest aktiv i den mørke perioden av døgnet, og disse fargene pluss svart gir best silhuett mot en lys himmel.

velg rett metallfarge

Undersøkelser viser at innslaget av metallfarger på lokkemiddelet virker inn på fangststatistikkene. Innslag av sølv, gull eller kobber skaper reflekser og blink ut i vannet avhengig av lysforholdene du fisker under. Sølv ved overskyet vær Det er helt klare tendenser til at sølv fisker best når det er overskyet vær. Et skarpt gjenskinn fra sølv i sterk sol virker tydeligvis negativt på fisken, mens et noe svakere blink fra sølv i overskyet vær virker forlokkende. Gull og kobber ved sol Gull og kobber fisker best når sola skinner. Disse fargene har mindre reflekser og fungerer derfor bedre i sterkt solskinn. Om vinteren når sola ligger lavt og er svakere, virker ikke dette metallfargevalget så kraftig inn på statistikkene som resten av året. Her kan du lese mer om fargevalg: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2013/05/18/hvilken-farge-etter-sjoorreten/

Slukfiske og valg av sluk

Skjesluker fungerer bedre for sjøørretfiske enn sildesluker, da fisket oftest foregår på grunne steder og i eller nær vannflaten. Skjesluken har en større overflate og synker saktere.

Stor eller liten sluk?

Størrelsen på lokkemiddelet kan være avgjørende for fangsten. Det er en klar tendens at sjøørreten foretrekker mindre lokkemidler etter hvert som vannet blir varmere. Er vannet kjølig, kan du trygt ta fram de større utgavene fra fiskeskrinet. Det er ofte overraskende å se hvor store byttedyr sjøørreten kan ta tidlig om våren. Dette kommer antagelig av at sjøørreten er ekstra sulten og må fete seg opp etter en mager høst og vinter, når gyting og vandringer tærer på. Wobblere og sluker opp mot 15 cm kan da være aktuelt å bruke. Her ser du en film om valg av sluk og lokkemiddel: https://www.youtube.com/watch?time_continue=15&v=MWDTLGog3ig

Spinnstopp – sveiv inn med stopp innimellom

Det å gjøre et såkalt spinnstopp med sluken kan være et av de beste fisketipsene vi kan gi. Dette gjelder spesielt på sjøørret, selv om spinnstopp også kan være effektivt på andre fiskearter. La sluken stoppe og falle ned ca. en meter noen ganger når du sveiver inn. Når sluken stopper og dermed flagrer nedover i vannet, hogger ofte sjøørreten. Som hovedregel kan vi anbefale tre spinnstopp: Ett gjøres bare noen meter etter at du har startet innsveivningen, så ett halvveis og til slutt ett idet du skimter sluken 5–10 meter fra deg. Det siste spinnstoppet tar du for å lokke fisken til å ta lokkemiddelet før du skremmer den. Hvorfor sjøørreten biter lettere ved slike sveivstopp, kan vi bare spekulere i. Men det vi vet, er at en av yndlingsrettene tobis ofte rømmer rett ned og graver seg ned i sanden når den blir jaget. Kanskje tror sjøørreten at dette er siste sjanse og hogger? Eller at et spinnstopp rett og slett gjør det lettere for ørreten å få fatt i sluken. Det som er viktig, er å ha en sluk som fungerer bra under spinnstopp. En del sluker har uegnet form slik at de tipper rundt eller synker for raskt mot bunnen. Spinnstopp kan også gjøres med flue, wobbler, agn eller andre lokkemidler. Forsøk deg fram og finn den rette teknikken.

Valg av agn

Naturlig agn kan være effektivt på sjøørreten. Børstemark, fjæremark og andre sandormer kan du finne i fjæra. Meitemark kan også brukes. Små brisling, sild og reker fungerer også veldig bra.

Børstemark er effektivt

Børstemarkimitasjoner i form av flue eller andre kunstige imitasjoner (for eksempel gulp, som både lukter og er livaktig) er svært effektive fiskemetoder. Men ekte børstemark er det aller mest effektive. Fang ekte børstemark og plasser dem på kroken med et lite blylodd, en bombardadupp og en fortom til en enkeltkrok (med børstemark på). Børstemark finner du på langgrunne strender. Let etter børstemarken i områder med skjell og tang på steder som er nesten tørrlagt på fjære sjø. Børstemarken lever fritt i vannlagene, men gjemmer seg blant vegetasjon, stein og skjell. Legg markene i vått papir og spe på med litt sjøvann. Hvis du skal oppbevare dem over tid, bør de få plass i kjøleskapet. Men pass på, for børstemarken kan bite. Noen velger derfor å knipe av selve hodet (med bittet) og tre på marken på kroken herfra. Å knipe av hodet gjør at det kommer saft og lukt ut av marken, og det øker sjansene for at sjøørreten finner agnet fristende.

Sandorm og meitemark kan også brukes

Børste- og fjæremarkene er leddormer som er i slekt med meitemarken på land, og alle sportsfiskere som ikke er for begrenset i snobberi, vet at mark er effektivt fiskeagn, noe også salige Walton beskriver i detalj i sin sportsfiskebibel. Det går for øvrig helt fint å bruke meitemark i sjøen også dersom man ikke har børstemark eller fjæremark, spesielt innerst inne i fjorder og viker hvor saltinnholdet i vannet er lavt. Om dette og om agnbruk generelt har forfatteren Ingar Heum skrevet

utførlig i sine bøker om agnfiske og om sjøørretfiske. Sandormene finner du under sanden på sand- og mudderbunn i fjæra, under de karakteristiske sandspiralene. Disse fungerer nok best på andre fiskearter, for eksempel flyndre, men kan være en velfungerende imitasjon om du ikke har børstemark. Husk da på at du trer marken på slik at den henger ganske rett på kroken og ser ut som en børstemark som svømmer (ikke i en markklyse som i innlandsvannene).

Småfisk og reker fungerer bra

Små fisk som brisling, sild og tobis kan noen ganger fås kjøpt på fiskemottak eller konservert på glass. Du kan også fange dem selv med kastenett eller håv hvis du er heldig. Småfiskene kan fiskes passivt med dupp og presenteres der hvor du tror sjøørreten står. Bruk en liten enkelkrok eller treblekrok og la den drive rolig over fiskeplassen. Det vil ofte være enda mer effektivt å kaste eller dorge disse små agnfiskene i litt bevegelse på fiskeplassen. Det kan være et problem å få dem til å henge på kroken og gi dem en god, lokkende bevegelse som sjøørreten lar seg lokke av. En liten agnhylse med påmonterte kroker hvor du stikker hodet på agnsilda inn, løser disse problemene bra. Slik blir silda gående mer rett i vannet og ligner mer på en levende sild. Biter av kokt reke eller rå naturell reke fisker også sjøørret. Reke har en lukt, smak og form som ørreten antagelig kjenner igjen, og som uansett frister godt. Vanligvis fisker man reka passivt bak en dupp eller i små rykkvise bevegelser tredd på en liten enkeltkrok.

Sjøørretfiske fra båt

Sjøørretfiske fra båt dreier seg i all hovedsak om stangfiske nær land og dorging med lokkemidlerslept etter båten. Kast fra båten En veldig effektiv måte å fiske sjøørret på er å kaste fra båten, først og fremst fordi du er svært mobil og kommer på mange gode fiskeplasser som ikke er lett tilgjengelige fra land. Dessuten reduseres ofte problemet med at kroken setter seg fast, og du får bedre oversikt over fiskeområdet. Let opp området du skal fiske på, og la båten drive over, gjerne med motoren i gang om strekningen er kort. Det virker ikke som fisken er redd for motorstøy. Er det større områder og driften er fin, kan det være greit å slå av motoren av miljøhensyn og for å få ro og bedre naturopplevelse. Kast over de grunne områdene gjerne inn mot land eller mot grunner hvor du ser bunnen. Sikt noen meter forbi der du tror fisken oppholder seg, og fisk over stedet. Mørke områder, undervannsskjær og overgangen fra grunt til dypt er typisk gode plasser hvor ørreten står. Kjør gjerne ett eller flere spinnstopp rett ved disse områdene og fisk helt inn til båten. Husk håv og at du ikke alltid trenger å kaste så langt når du er i båt. En kort stang på 7–8 fot er mer presis, og det er mer viktig å treffe presist med kastet enn å kaste lengst mulig.

Dorging fra båt har lange tradisjoner

Det å slepe ett eller to lokkemidler bak båten etter sjøørreten har ganske lang tradisjon flere steder langs kysten. Tidligere brukte man løvtynne sluker som danset lett nær overflaten bak saktegående sjekter. En av klassikerne var sluken «stiklingen», en liten, løvtynn og matt sølvsluk med en rød eller blå stripe, den skulle man kjøre så nær land at den ene bambusstanga nærmest skrapte i svaberget. Å «kylpe» etter «blega» har vært populært i flere generasjoner over hele Sørlandet.

Temperatur i vannet og hastighet på lokkemiddelet

Vi vet at sjøørreten har en trivselstemperatur på rundt 10 grader. Det betyr at hvis det kun er noen få grader i vannet, vil fisken ikke sløse med energien, men derimot spare på kreftene til den er sikrere på fangst. Under slike forhold vil det ikke være lurt å sette stor fart og bevegelse på sluk, wobbler

eller flue. Fisken vil foretrekke sluker eller wobblere som presenteres rolig og med små utslag, slik at den slipper å ta sjanser på energitap til ingen nytte. En lang, smal sluk eller wobbler som dras i rolig tempo etter båten, kan derfor være å foretrekke når vannet er kaldt. Blir dorgefarten for lav, kan du ofte trøste deg med andre fiskeslag som torsk, lyr, sei og horngjel. I varmere vann vil større dorgefart være mest effektiv. Livlig gange og stor fart på sluk og wobbler trigger sjøørreten til hogg.

Wobbler er et godt alternativ ved dorging

Etter hvert har de fleste funnet ut at wobbleren antagelig er det som fanger best dersom man dorger med båt. Ikke bare holder den seg på riktig dyp hele veien, den flyter også opp når du stopper båten. I tillegg har den gjerne flere par med kroker og en større overflate enn en sluk slik at ørreten lettere ser den. Wobblerne har de senere årene også kommet med et utall modeller som fanger bedre og bedre i ulike situasjoner. Farge, form og utseende ellers er tilpasset de forskjellige artene, dypene og årstidene du skal fiske.

Velg rett wobbler

Velg rett type wobbler når det gjelder størrelse, farge, gange og hvilket dyp du skal fiskes på.

Fargevalg

• Vinter: Hvitt og oransje
• Vår og høst: Grønt, gult og rødt
• Sommer: Blått, oliven og brunt

Gange

Velg en wobbler med hissig gange (raske utslag) når vannet er varmt. Når vannet er kaldt vil en wobbler med roligere gange fiske best.

Størrelse

Velg store wobblere, 11–14 cm, når vannet er kaldt, og mindre, 7–11 cm, når vannet er varmt.

Dybde

Prøv deg fram på forskjellige dyp. En vanlig utgangsstrategi er å ha en wobbler som går nær overflaten, 0–1 m, nærmest land, og en som går noe dypere, 3–6 meter, ytterst. Prøv gjerne med litt forskjellige farger til du finner ut hvilken som fanger.

Fluefiske etter sjøørret

Det er ingen tvil om at sjøørreten er fluefiskernes favoritt i saltvann. Da fluefisket virkelig skjøt fart i 1990-årene, fant mange ut at de kunne forlenge sesongen med å fiske etter sjøørreten i sjøen mer eller mindre hele året. Den populære sportsfisken er lett tilgjengelig for fluefiskeren fordi den som

regel oppholder seg nær land og på grunne områder. Opplevelsen med å fange denne livlige fisken på flueutstyr er fantastisk. Man fisker ofte på fisk man ser, og den hogger gjerne hardt og momentant. Den er sterk og hopper eller ruller i overflaten slik at spenningen er stor.

Synkesnøre vinterstid – flytesnøre sommerstid

I vinterhalvåret er det en fordel å bruke synkesnøre slik at man har mulighet for å få presentert fluene litt dypere, men ellers av året er intermediate og flytesnøre å anbefale. Det er vanlig å bruke både WF-snører (weight forward) og selvkomponerte klumpsnører med skyteline for sjøørretfiske fra land. Mest praktisk er det nok å bruke en ferdig WF-line som gjør at du lettere får et feilfritt fiske. Skytelina til et klumpsnøre har nemlig en lei tendens til å sette seg fast rundt steiner og henge seg fast i vegetasjon og tang og tare. En snørekurv (stripping basket) kan være til stor hjelp langs kysten. Da legger du snøret i den når du trekker inn flua, i stedet for at det ligger på bakken rundt beina dine.

Imitasjoner av naturlige byttedyr

Fordelene du har som fluefisker under sjøørretfiske, er at du kan presentere lokkemidler som er mer naturlig for fisken, i alle fall om du skal imitere annet enn fisk som byttedyr. En fluefisker vil for eksempel kunne fiske en liten reke- eller tangloppeimitasjon på en slik måte at sjøørreten ikke merker forskjell fra de naturlige før det er for sent.

Ta hensyn til vind og bruk polaroidbriller

Utfordringen kan være vindforholdene, og den mindre rekkevidden man har med fluestang, gjør at det ikke alltid er like lett å fiske så effektivt som med sluk. Det er en stor fordel å fiske med polaroidbriller, ikke bare for sikkerhetens skyld (unngå flue i øyet), men også for å kunne få god oversikt over fiskeområdet, standplasser og fisk.

Bevege deg over større områder

Når du fisker sjøørret fra land, bør du bevege deg over større områder for å dekke over flest mulig gode sjøørretplasser. Selv om sjøørreten kan bevege seg mye og sige inn på fiskeplassen din mens du fisker, vil det å skifte områder ofte være mer hensiktsmessig, i alle fall hvis ikke sjøørreten biter etter gjentatte forsøk. Selv om det skulle være sjøørret der, vil det ofte være lettere å få fisk i andre områder hvor sjøørreten er mer aktiv. Vanligvis vil en halvtimes tid på hvert sted holde. Prøv med forskjellige størrelser og farger på lokkemiddelet du bruker, og sveiv med forskjellige hastigheter. Er det ingen reaksjon, finner du et nytt område hvor det er naturlige standplasser.

Unntaket er nattfisket

Unntaket fra denne regelen er når du venter på vandrende fisk som kommer inn på grunna for å beite når mørket faller på. Da vil det ofte være lurt å få oversikt og finne den rette fiskeplassen og vente til mørket har lagt seg. Da gjelder det å være tålmodig og ikke begynne å kaste i risiko for å skremme fisken før det er mørkt og fisken føler seg trygg. Dette er spesielt aktuelt i den varme årstiden, sommerstid og mot høsten.

Viktigste råd: finn standplassene

Uansett tid på døgnet gjelder det å fiske på de naturlige standplassene. Oppsøk standplassene og fisk effektivt og riktig etter årstiden og hvor du venter at fisken står. Som regel vil det ikke være nødvendig å vade langt ut i sjøen, men en vadebukse med gode sko som ikke er glatte, gjør at du kan komme ut på steiner og holmer hvis området er langgrunt. Fisk først av området helt inn til land før du beveger deg helt ned til vannkanten. Fisken står som regel i overgangen fra grunt til dypt vann (i molbakken) men kan til tider også stå helt i fjæresteinene eller i de frie vannmassene, slik at det er svært fordelaktig å få oversikt over området før du kaster. Bruk polaroidbriller og ta gjerne en titt fra en høyde i nærheten hvis det finnes.

Utstyr til vanlig haspelfiske

Som en standard utrustning til sjøørretfiske fra land ville jeg valgt en 9 fots stang i slukvekt rundt 7-28 gram som kaster langt. Det vil si en stang med rask og spenstig aksjon (for eksempel Berkley Skeletor). En haspelsnelle i størrelse 3 eller 3000 (samme) med en god del kulelagre og god snørepålegging (Cardinal eller Penn etter egen lommebok). Mitt førstevalg for og få de lengste kastene er Nanofil i tykkelse 0,18 eller 0,19 eller FireLine i 0,17. Jeg bruker ofte fluorocarbon (0,25-30mm) den siste meteren for og få maksimal usynlighet og slitasje mot lokkemiddelet. Her kan du lære Albright knuten som jeg bruker til og skjøte multifilamenter til fortommen (fluorocarbon): http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2014/11/09/albright-knuten/

Det er jo nesten unødvendig å nevne at sjøørreten er god mat. Om du steker, baker, koker, røker, eller spiser rå så er det opp til deg. Det er som vanlig bare kokkens fantasi som setter begrensingene. Jeg vil allikevel anmode deg sterkt om å sette tilbake fisk du ikke spiser selv, og heller ikke fylle fryseren med denne fisken (husk minstemål på 35cm). Sjøørreten er truet fra mange hold, og vi som sportsfiskere bør i alle fall ikke bidra til å svekke stammen unødvendig. Det og ta med en fisk eller to hjem er ingen problem, og her kan du se et forslag hvor du baker ørreten i folie: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2016/04/21/sjoorret-i-folie/

Her finner du 12 ting du må gjøre for å lykkes som sjøørretfisker: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2018/03/29/12-ting-du-ma-kunne-for-a-lykkes-som-sjoorretfisker-2/

Her kan du se noen korte filmer jeg har laget om sjøørretfiske:

Asgeir

Da er vi kommet til de flate fiskene. Her tar jeg for meg det litt det litt mer tradisjonelle fiske fra land og båt selv om vi det siste året har funnet ut at det kanskje er enda mer effektivt å fiske om natten med lys fra båt eller vadende med vindu etter disse fiskene. De fleste vil imidlertid fiske om dagen når det er lyst, så her kommer en god del tips og triks for de mest vanlige flyndrene våre. Først litt fakta om disse:

Det finnes ca. 16 forskjellige flyndrefisk i norsk farvann fordelt på fire familier: flyndrefamilien (kveite, blåkveite, skrubbe, rødspette, sandflyndre mfl.), varfamilien (piggvar, slettvar, hårvar mfl.), tungefamilien og tungevarfamilien (tunge). I dette innlegget skal vi konsentrere oss om fem av de vanligste flyndrefiskene langs kysten vår, nemlig rødspette, sandflyndre, skrubbe, piggvar, og slettvar.

Rødspette (Pleuronectes platessa)

Utbredelse: Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Den er vanligst på variert grus- og sandbunn. Rødspetta er spesielt tallrik i Nordsjøen, men finnes i Middelhavet og Atlanterhavet opp til arktiske farvann. Den finnes også i brakkvann.

Kjennetegn: Den har de karakteristiske rødoransje prikkene på oversiden, og har en ganske rett sidelinje.

Biologi: Rødspetta gyter på 50–200 meters dyp, i Sør-Norge i februar–mars og i Nord- Norge i mars–april.

Føde: Rødspetta lever av bunnfisk, særlig gravende arter av muslinger, børstemark, sandormer og tanglopper, men også reker og sil (tobis).

Størrelse: Rødspetta kan bli opp til 1 meter og veie 7 kg.

Norsk rekord (fra Villmarksliv): Rødspette 5,2, Reinhard Seggewiss, Dalsfjorden, 11.03.2011

Sandflyndre (Limanda limanda) og skrubbe (Platichthys flesus)

Utbredelse: Sandflyndre er vanlig nordøst i Atlanterhavet. Skrubbe er vanlig langs Europas kyster.

Kjennetegn: De skilles lettest med at sandflyndra har en kraftig bøy på sidelinjen rett over brystfinnen, mens skrubbens sidelinje er mye rettere og har spisse beinknuter som er lett å føle når du stryker fingeren over den.

Føde: De lever av børstemark og sandormer og også små kreps og snegler som de finner ved bunnen. Små fisk og reker hører med til dietten, som kan variere mye. Siden begge artene har forholdsvis små munner, begrenser det seg hvor store byttedyr de kan jakte på.

Størrelse: Sandflyndre kan bli over 40 cm og veie under 1,5 kg, mens skrubbe kan bli over 50 cm og veie 3 kg

Norsk rekord (fra Villmarksliv):

• Sandflyndre: 1,210 kg, Tommy Soder,

Sørvær 29.3.2018.

• Skrubbe: 2,93 kg, Anne Karin Lothe, Mauranger,

10. januar 2004.

Piggvar (Psetta maxima) og slettvar (Scophthalmus rhombus)

Utbredelse: Piggvar er utbredt langs det meste av norskekysten og finnes for øvrig nordvest i Nord-Atlanteren. Slettvar er også vanlig i Middelhavet, Svartehavet og øst i Atlanterhavet.

Kjennetegn: Begge er venstrevendte, det vil si at begge øynene sitter på venstre side, mens høyre side vender mot bunnen. Begge er ganske runde i formen og har en stor kjeft. Piggvarens overside mangler skjell, men har mange harde, beinpiggede knuter. Slettvaren har skjell, men mangler beinpiggene. Fargen varierer etter bunnen, og fisken er godt kamuflert.

Føde: De ligger på lur når stimer av brisling, sild og tobis kommer forbi. Også andre typer fisk, sand og børsteormer og dessuten mindre kreps, krabbe og reker er å regne som mat.

Størrelse: Piggvar kan bli opp til 25 kg, mens slettvar kan bli opp til ca. 7 kg.

Norsk rekord (fra Villmarksliv):

• Piggvar: 13,2 kg, Anders Mikkelsen, Svelvik,

7. januar 1978.

• Slettvar: 3,860 kg, Asgeir Alvestad, Lillesand 8.10.2017

Utstyrsvalg til flyndrefiske

Til rødspette, sandflyndre og skrubbe

Skal du fiske fra båt, bør du velge en lett havfiskestang med myk topp. Lengden bør være 7–8 fot og rundt 20 pund (200 gram slukvekt), noe som gir den rette myke følelsen som lett registrerer de små nappene. En mindre snelle med tynn superline 0,20 mm snøre holder godt. Her er det ytterst viktig å ha følelse og en topp som er lett å se. Merk gjerne toppen med fluoriserende teip eller lignende slik at du kan følge med på toppen av stanga med øynene. Ofte vil et lite løft være like godt tegn på napp som et tradisjonelt nøkk i snøret. Skal du fiske disse flyndrefiskene fra land, kan du bruke lett utstyr, men med litt lengde på stanga. Det vil være å foretrekke for å kunne kaste langt med flere opphengere. En myk tupp er igjen det beste. Med surfcastingstenger på 12–13 fot kan du oppnå de ekstra lange kastene med tyngre lodd.

Til piggvar og slettvar

Disse flyndrefiskene kjemper godt, men trenger ikke veldig kraftig utstyr. En medium havfiskestang rundt 30 pund (300 gram slukvekt) fungerer fint, og en 7000 (Ambassadeur) snelle med 0,25 mm Fireline snøre fungerer bra. Skal du kaste fra båt eller fra land, vil en kastestang på 8–10 fot og opp til 50 grams slukvekt passe bra. En haspelsnelle i 5000-størrelsen rommer nok 0,20 mm Fireline snøre for de lengste kastene hvis det skulle behøves. Bruk gjerne en sildesluk som blinker godt som lodd. Dette lokker fisken fram til agnet som skal danse over bunnen.

Sportsfiske og historikk

De fleste flyndrene er utsøkte matfisker, og flyndrefisket er et behagelig og veldig spennende fiske. Både rødspette, piggvar, slettvar, lomre (flyndrefamilien) og kveite er alle regnet som kulinariske oppturer. Danskekysten er selvsagt spesielt godt egnet for flyndre med sin langgrunne og sandrike kyst. Men utbredelsen og forholdene for flyndrefiske er svært gode også i vårt langstrakte land med alle sine fjorder og skjærgårder. Stadig flere i Norge har også fått øynene opp for dette. Fisket er best om våren når flyndrene søker innover til grunnere farvann, og dermed er det fint å kunne nyte vårsola i en skjermet vik.

Rødspette

Rødspette er den mest utbredte og mest kjente flyndrearten i Norge. Den finnes langs hele kysten fra sør til nord og er en høyt skattet matfisk. Rødspette beskattes kommersielt i Norge og har sammen med andre flyndrefisk hatt stor betydning helt siden de første menneskene kom fra Doggerland (nå fiskebanker i Nordsjøen) til Sør- og Vestlandet like etter istiden. Flyndrefiskene ble spiddet med spyd på grunnene. Her lå den rolig, godt kamuflert og trykket omtrent som ei rype. Det vanligste for fritidsfiskere er kanskje å fiske rødspette i garn, men å prøve seg på å fiske med lett stang og utstyr en solrik vårdag er vel verdt å anbefale. Rødspettene kan bli ganske store og kjemper godt.

Skrubbe og sandflyndre

Skrubbe og sandflyndre er undervurdert som matfisk og blir i liten grad fisket kommersielt, selv om de ofte fanges i stor stil som bifangst i trål og garn. Siden fiskene ofte er forholdsvis små, kreves det litt teknikk og en god kniv for å få dem filetert, men kjøttet er fast og fin i smaken.

Piggvar og slettvar

Det finnes flere arter av varer i norsk farvann, men de to mest interessante for sportsfiskeren er piggvar og slettvar. De kan bli ganske store og jakter aggressivt på byttedyrene sine. Begge artene er utsøkte matfisker og regnes for å være noe av de beste flyndrefiskene å spise.

Rødspettas livssyklus

Rødspette er utbredt langs hele norskekysten og lever for det meste grunt fra 5 til 60 meter, men kan forekomme helt ned til 250 meter. Den er vanligst på sandbunn, men finnes også på mudderbunn og grusbunn. Den går gjerne inn mot sandstrender ved høyvann og kan også leve i brakkvann. Rødspetta er lett gjenkjennelig med de karakteristiske rød-oransje prikkene på oversiden. Den kan bli opp til 1 meter og 7 kg, men er vanligvis rundt 50 cm og ca. 1 kg i norsk farvann. Den kan bli opptil 50 år gammel. Rødspetta gyter på 50–200 meters dyp i Sør-Norge i februar–mars, og i Nord-Norge i mars–april. Rødspetta kan ofte ha lengre vandringer til aktuelle gyteområder hvis det er nødvendig. Her legger den eggene i groper på bløt bunn. Rødspettene lever av mange slags bunndyr, særlig gravende arter av muslinger, børstemark, sandormer og tanglopper. Men også reker og sil (tobis) står på de større rødspettenes meny.

Sandflyndre og skrubbe

Sandflyndre og skrubbe er de to vanligste flyndrefiskene langs kysten. De finnes ofte i store konsentrasjoner på samme biotoper. De lever fra strandsonen ned til ca. 150 meters dyp og trives best på sand- og mudderbunn. Skrubben kan imidlertid til tider også fanges på hardere bunn. Gytetiden kan variere noe mellom landsdelene, men stort sett gyter de vår og sommer på 25–50 meters dyp. Føden varierer en del, og de spiser det de kan fange av reker, småkrabber, tanglopper, børstemark, sandorm, muslinger og småfisk.

Piggvar og slettvar

Piggvaren er utbredt langs hele kysten vår, men mer sjelden helt nord, mens slettvaren er vanlig langs kysten av Østlandet, Sørlandet og Sør-Vestlandet. De lever helt fra strandsonen og ned mot 80 meter. De liker seg best og finnes ofte halvveis nedgravd i sand, grus eller bløtbunn. Småvarene tar alt fra kreps, reker og bløtdyr, men når de vokser til, konsentrerer de seg om annen fisk, som sil, tobis, brisling og sild, men kan også ta andre småfisker som svømmer forbi. Yngre individer lever på grunt vann, eldre individer på større dyp, men om våren og forsommeren trekker gytebestanden opp på grunt vann.

De beste fiskeplassene

De fleste flyndrefiskene foretrekker variert sandbunn med innslag av grus og litt vegetasjon. Høyvann og pålandsvind er ofte et gunstig tidspunkt for flyndrefiske om du fisker fra eller nær strand.

Rødspette

Det meste av sportsfisket etter rødspette foregår på 20–60 meters dyp. Ofte er større bukter med jevnt dyp hvor bunnen består av grus, sand og skjell, perfekte områder. Slette partier, hvor det ellers er mye kupert terreng, blir en oase for denne flyndrefisken. Flere rødspetter står ofte i det samme området, slik at det er viktig å fiske flere ganger over her. Bifangst av andre flyndrefisk er helt vanlig på en god rødspetteplass.

Sandflyndre og skrubbe

Også sandflyndre og skrubbe fiskes på 20– 60 meter. Oppsøk fjorder, bukter og gjerne brakkvannsområder ved utløpet av elver hvor det er slett bunn av sand, mudder, leire eller grus. Kombinasjoner av dette er ofte gunstig og her kan du ofte finne større konsentrasjoner av disse flyndreartene. Det er lettest å fiske av områder med dybder fra 20 til 40 meter. Forsøk gjerne i bunnen av en kant eller marbakke. Her samler det seg ofte litt ekstra næring som frister, og fisken står derfor ofte litt tettere her.

Piggvar og slettvar

Om våren og forsommeren trekker gytebestanden opp på grunt vann. Dette er ofte det tidspunktet da sportsfiskeren har lettest for å komme i kontakt med disse artene. Ofte vil bukter og viker være plasser de samler seg. Let opp større bukter med forholdsvis flat bunn. Her finner du begge artene, særlig om bunnen er variert med grus-, sand- og mudderbunn. Her ligger de godt kamuflert, halvveis nedgravd på jakt etter småfisk. Det er ofte bukter i nær tilknytning til åpent hav som varene oppsøker om våren for å gyte og jakte på fiskestimer. Et typisk sted er badestrender, med variert bunn der piggvaren kan finne ly og kamuflere seg når den jakter. Også de ytre fjordarmene der tidevannsstrømmene fører byttedyr forbi, er gode områder for disse fiskene.

Slik fisker du flyndre

Flyndrefisk er ofte svært forsiktige når de smaker på lokkemiddelet. Ofte registrerer du bare små napp i stangtuppen. Et lite kjapt tilslag er ofte det beste, selv om det også kan lønne seg å gi fisken litt tid til å smake på agnet før kroken settes. Fiske med drivende båt er naturlig nok det beste, siden du da rekker over større områder. Men du kan godt få fine flyndrer om du fisker fra brygga eller står strategisk godt plassert på et svaberg. Flyndrene er ofte tallrike på en god fiskeplass, og har du først fått én, er det store sjanser for flere. Her ser du en av mine beste fisketurer noen sinne, med full flatfisk klaff: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2014/04/20/full-flatfisk-klaff/

Flyndrefiske = bunnmeite

Flyndrefiske kan foregå med sjøørretutstyret eller annet lett fiskeutstyr. Alle flyndrer er selvsagt bunnfisk, og forskjellige takkel med blylodd som kan presenteres på eller nær bunnen, er utgangspunktet. Flyndrefisket er slik sett bunnmeite med agn av forskjellig slag, enten det er naturlig eller kunstig.

Surfcasting fra land

Surfcasting fra strender er lite utbredt i Norge, men en vanlig metode lengre syd i Europa, for eksempel i Danmark og England. Metoden kan med hell forsøkes også fra strender i Norge. Surfcasting egner seg spesielt godt når du må komme langt ut fra land, altså langgrunne områder. Disse områdene er også som regel ekstra gode fiskeplasser for flatfiskene våre. Her ser du de mest vanlige takkel/rigger for fiske fra land etter flyndrefisker: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2012/12/14/2672/

Fisk fra drivende båt

Fiske fra rolig drivende båt er ofte det beste, da får du fisket effektivt over et større område. Driver båten for raskt, vil du ikke kunne presentere lenge nok på en plass til å fiske særlig effektivt. Da vil det være en klart bedre løsning å ankre opp på en plass. Litt fôring med for eksempel en flupose eller lignende kan da være bra for å lokke fisken

Slep agnet over bunnen

En lett og myk stangtupp kan være en fordel når flyndra napper forsiktig i agnet, da gjelder det å gi et godt tilslag på riktig tidspunkt. Flyndrene har små munner og er nysgjerrige av vesen, så det betyr at mye av utfordringen i fisket også ligger i å gi riktig tilslag. Med andre ord: Det er behagelig å la agnet ligge på bunnen og la ansiktet få sol, men man bør helst være våken. Det beste er å løfte agnet litt og slepe det over bunnen. Forskjellige former for takkel med blylodd og (små) kroker i opphenger fungerer godt.

Lokkemiddel for rødspette

Små kroker og glidebom

Rødspette har en mellomstor munn slik at krokene ikke bør være for store eller for små. Langstammet krok gjør det lettere å få løs kroken når fisken er i båten, men det er ingen nødvendighet. Siden rødspetta ofte ikke er veldig stor, kan en glidebom gjøre at fisken ikke føler vekten av loddet når den tar agnet og napper. Her finner du mitt beste takkel for de vanligste flyndrene: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2013/12/02/oppskrift-pa-mitt-beste-takkel/

Perlepynt

Rødspetta har et godt syn og er svært oppmerksom på bevegelser og lyd. Derfor vil noen perler og spinnerblad trigge rødspettas oppmerksomhet ekstra mot agnet. Litt forsiktig dunking og oppvirvling av bunnsegmenter kan også lokke fisken til hogg.

Gode agn

Agn som fungerer bra, er små strimler av det hvite bukskinnet til makrell eller annen fisk. Også biter av kokt og renset reke er utmerket. Levende børstemark og sandorm er rødspettenes naturlige mat og fungerer utmerket, men kan være litt vanskelig å oppdrive. Kunstig børstemark og sandorm (for eksempel gulp) har ofte vist seg å gjøre en like god jobb.

Lokkemiddel for sandflyndre og skrubbe

Bruk lett utstyr slik at du registrerer nappene. En glidebom med et par små kroker plassert helt nede på bunnen er bra. Disse flyndrene har til dels ganske liten munn, pass derfor på å ha små kroker med lite agn. Varier med å la agnet ligge helt stille en stund og løfte rolig opp, for deretter å sette det ned igjen.

En attraktor av lyse perler og spinnerblad

fungerer bra. Gode farger er hvit, perlemor, gul og rød. Små biter av kokt reke, små fiskebiter, børstemark og sandorm fungerer veldig bra som agn. Varier gjerne og kombiner slik at du ser hva som fanger best den aktuelle dagen. Her kan du lese om hva du trenger for å lage dine egne takkler: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2014/03/14/hva-du-bor-vite-om-takkelbinding-del-1/

Lokkemiddel for piggvar og slettvar

Varene ligger på lur og eksploderer nærmest i angrep. De skyter opp munnen slik at småfisken forsvinner inn i munnen i dragsuget. Dette betyr at sportsfiskeren må fiske aktivt og lokke disse to artene med fart og lokkende bevegelser like over bunnen.

Fiske fra land

Fra land er en god metode å kaste ut agn og la det danse opp og ned over bunnen mens du sveiver inn. La agnet stadig berøre bunnen for å lage lyd og bevegelser, og sett deretter fart slik at det heves en til to meter over bunnen før det igjen seiler ned mot bunnen. Er du i båt, kan det være på sin plass å kaste inn mot land eller jiggfiske fra en drivende båt. Uansett er bevegelse stikkordet. Carolina-metoden med lodd ca. en meter foran agnet, er en perfekt metode fordi lokkemiddelet da får en fri og livlig gange.

Fisk og fiske imitasjoner som agn

Strimler fra buken av fet fisk som sild og makrell er utmerket agn. Hel agnfisk fra brisling og sild eller etterligninger av dem er også perfekte. Bruk gjerne en sildesluk eller liten pilk som lodd. Den blinker og lokker fisk. En gummi shadjigg som etterligner en byttefisk er også utmerket agn hvis du lar den danse naturlig over der varene ligger. Vær imidlertid oppmerksom på at du ofte må gjenta presentasjonen mange ganger før plutselig varene hugger.

La varene sluke agnet

Husk å la varene få sluke agnet noen få sekunder før du gjør tilslag, slik at du ikke drar til før munnen er lukket. Piggvaren er sterk, så prøv å holde et jevnt hardt drag og løfte hodet opp fra bunnen slik at den ikke stikker ut over kanten og ned i dypet.

Til slutt må jeg som vanlig påpeke den fortreffelige maten disse fiskene er. Alle flyndrene uten unntak er gode matfisk. I Norge er vi bortskjemte og holder oss for det meste til rødspette, tunge, og varene, men lengre sør i Europa spiser de også skrubbe og sandflyndrer. Du kan bake flyndrene hele i ovnen, men vanligvis er det best å skjære fileer for og få det beinfritt. Flyndrene har to fileer på hver side, disse er ikke vanskelige å få ut hvis du bare har en god fileekniv. Her ser du en film og kan lese et innlegg om hvordan du gjør dette på en enkel måte: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2018/09/17/rensing-av-flyndre/

Her får du også en enkel måte å tilberede flyndrene på i folie på grillen eller hjemme i ovnen, god appetitt! http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2014/08/24/lettvinn-fisk-i-folie/

Til slutt en opplæringsfilm om flyndrefiske:

Asgeir

Da er vi kommet til fisken lyr i Asgeirs fiskeskole. Lyren er en av de sprekeste og mest bitevillige fiskene vi har i Norske farvann. Allikevel er det en lang rekke tips og triks du kan ta med for og lykkes enda bedre med dette særdeles artige sportsfiske. Det er spesielt vår, sommer og høst lyren finnes nærme land, mens den ofte trekker litt lengre ut og på dypere vann i den aller kaldeste årstiden. For uten at lyren er en herlig fighter er den også god mat. Den er mild i smaken og egner seg godt i fiskekaker og farse, eller som stekt i panne. Først litt fakta om lyren:

Utbredelse

Lyr (Pollachius pollachius) er en fisk i torskefamilien. Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet, fra Marokko til Finnmark og Island. Den er mest tallrik rundt de britiske øyene. Lyren er også registrert sør i Østersjøen. I Norge finnes den langs hele kysten, men er vanligst i Sør-Norge.

Kjennetegn

 Hos lyren er underkjeven noe lengre enn overkjeven, og arten mangler skjeggtråd. Øyet er stort, og lyren har en mørk sidelinje som går i en bue over brystfinnen.

Biologi

 Lyren er ikke nødvendigvis en stimfisk, men opptrer i stimer i gytetiden og på spesielt gode fiskeplasser med mye mat. Gytingen foregår om våren og tidlig på sommeren på om lag 100 meters dyp. Lyren liker seg i varmere vann og er mest tallrik i våre farvann på sommerstid. Den kan da gå helt inn mot land. Vinterstid er den på dypere vann og i de frie vannmassene (pelagisk), dels ved bunnen ned til 200 meters dyp.

Føde

 Hovedføden er fisk, særlig sil og arter i silde- og torskefamiliene. Den tar også større krepsdyr som krabber og reker.

Størrelse

Maksimal størrelse på lyr er 130 cm, og den kan bli over 10 kg.

• Norsk rekord (fra Villmarksliv): Lyr13,8, Karl-Heinz Schlorke, Halsafjorden, 31.05.2013

Flue: Lyr 9,20 Jan Holm, Lørenskog Hjørundfjorden 22.04.2000

Utstyrsvalg

Fra båt

Lyren er sterk, men gir seg forholdsvis raskt, slik at et allroundutstyr på 15–40 pund (150– 400g i slukvekt) fungerer fint. Dette vil igjen avhenge av hvor dypt du fisker, og hvor stor pilk du trenger for å komme ned. Vanligvis står lyren ganske grunt, og den blir sjelden veldig stor, slik at du bør velge en stang med litt lengde, 7–8 fot. Pilk med opphengere fungerer fint. Gummijigg og gummimark er bra på lyr. Den liker ting med farge og bevegelse. Grønn, svart, rød og brun fungerer greit.

Fra land

Fra land vil du ikke trenge særlig kraftig utstyr, for lyren står ofte midt i vannlaget nærland. En 9 fots stang med slukvekt opp til 40 gram fungerer fint. Bruk fargerike sildesluker eller jigger og gjerne en opphenger i fargene som er nevnt ovenfor.

Lyrens livssyklus

Lyren trives altså best når vannet er litt varmt. Ofte vil du derfor få mye lyr i den varme årstiden. Om vinteren trekker den ut på dypere vann. Arten lever pelagisk, dels ved bunnen ned til 200 meters dyp, og den er utbredt fra Marokko i sør til Island i nord. Langs norskekysten er den vanlig opp til Trøndelag, men kan fanges sporadisk helt til kysten av Finnmark. I Sør-Norge kan lyren i sommerhalvåret være svært tallrik, og den er ofte svært bitevillig. Det er da, på våren/sommeren – i gytetiden – at den oppleves som tallrik. Lyren er nemlig ikke egentlig en stimfisk, men opptrer i stimer i gytetiden. Lyren gyter om våren og tidlig sommer på om lag 100 meters dyp i vann som ligger rundt 8–10 grader.

Sportsfisk bruk og historikk

Lyren er en av de aller mest populære sportsfiskene rundt de britiske øyene. Den er rask og svært sterk, men ikke særlig utholdende. Nappet er som regel kraftig og momentant med påfølgende utras, altså en flott sportsfisk fra land og båt. Lyren kan likevel være stimfisk i gyteperioden, da de fleste har kontakt med fisken (vår/sommer). Får du én, kan det ofte være flere individer i det samme området.

Kallenavn på lyren er betegnende: lyrsei og lyrtorsk. Mange steder langs kysten har den nærmest en egen ikke-identitet. Den blir knyttet til de mer betydningsfulle søsknene sine, sei og torsk, og kanskje kan den karakteriseres nettopp som en slags blanding av disse to. Lyren har et forholdsvis magert og tørt kjøtt, men smaken er utmerket. Stekt i panne eller som basis i fiskekaker er det topp mat.

Fangsten av lyr i Norge og internasjonalt er forsvinnende liten. Men lyren er tallrik og er mer eller mindre forbeholdt fritidsfiskerne.

De beste fiskeplassene

Kaster du ut en sildesluk, er lyr en av de mest sannsynlige fiskene å få på kroken. Slik sett er lyr en utbredt fisk for sportsfiskere. Lyren befinner seg ofte i de frie vannmassene (pelagisk) mellom bunnen og overflaten, men kan også til tider være bunnær. Dette avhenger av temperatur og næringstilgang. Her jakter den på annen fisk, særlig sil, sild og andre mindre fiskearter. Den kan også spise kreps, krabbe og reker. Lyren står ofte helt inne langs stupbratte svaberg eller ved topper og skjær. Ellers kan den finnes på grunner lenger ut til havs. En odde ut mot åpent vann kan være en sikker fiskeplass. Sommerstid er lyren bitevillig, og den jakter gjerne inne i fjordene og kan befinne seg i nærmest alle vannlagene. Aktiv dorging kan være mest effektivt dersom man har båt.

Vinterstid er det grunner lenger ut til havs som gjelder, og pilkefiske med opphengere og agn er et godt alternativ.

Slik fisker du lyr

Lyren har store øyne og en kraftig sidelinje som begge brukes aktivt i jakten på mat. Det å stimulere øye og sidelinje vil derfor være det viktigste for å få lyren til å hogge på ditt lokkemiddel.

Bruk fargekartet!

Lyren liker godt kraftige farger eller farger som gir god kontrast til omgivelsene, slik at de er lett synlige. De beste fargene på dypt vann er svart, mørkgrønn og brun. Disse gir god silhuett mot en lysere overflate når de presenteres et stykke over bunnen og fisken ser den nedenfra. På grunnere vann er lysegrønn, fluorrød og blå de beste fargene. De skiller seg godt ut, og lyset forsterker disse kraftige fargene slik at de skiller seg ut fra lyrens naturlige byttedyr som ofte er kamuflert.

Effektive opphengere

Gummimarker, opphengerfluer, gummijigger og lette pilker med god bevegelse er effektive fra drivende båt. Agn er ikke nødvendig når lyren er på bittet, men kan godt brukes hvis fisket er tregt. Siden lyren kan befinne seg i nesten alle vannlag, vil det ofte være en god idé å ha så lang avstand mellom opphengerne som mulig. Da vil du fiske i et større område og lettere dekke flere vannlag. Skulle du finne ut hvor lyren står, kan det jo lønne seg og samle opphengerne mer og konsentrere fisket om det aktuelle dypet. En snelle med telleverk kan da være til god hjelp.

Slik fisker du lyr fra land

Å fiske lyr fra land er synonymt med sommerhalvåret. Vinterstid bør man ha båt, for da er lyren å finne på dypere vann lenger ute til havs. Sommerstid er den imidlertid tallrik innaskjærs og langt inne i fjordene. Den er i denne perioden, fra mai til oktober, den mest sannsynlige fisken å få på stang fra land i Sør-Norge. Lyren er en utpreget rovfisk som helst tar mindre fisk, men også mye annet som den treffer på. Du finner den både langs bunnen og ute i de frie vannmassene.

Perfekt til slukfiske

Fra land kan en lett sildesluk fungere godt, stingsilda for eksempel, eller også en skjesluk. Enda bedre kan en jigg med jigghode som simulerer en småfisk, fungere. Sørg for å fiske i alle vannlag og fisk helt inn til land, for ofte dukker lyren opp fra dypet rett foran nesen på deg og tar sluken.

Oppheng også til slukfiske

Bruk gjerne opphengere av gummimark eller flue når du fisker, men vær oppmerksom på at den sterke lyren ofte vil gjøre utras helt ned til bunnen. Da kan den løse kroken som fisken ikke henger på, lett feste seg i vegetasjon.

Fluefiske etter lyr

Lyren har blitt mange fluefiskeres favorittfisk når de blanke ikke vil bite. Det kraftige hogget og spreke utraset gjør at den er en morsom sportsfisk på lett fluefiskeutstyr. I tillegg er den ganske lett å fange, ettersom den ofte kommer helt inn mot land både morgen og kveld. I tidevannsstrømmer og langs fjellskrenter og odder er det ofte lett å kaste langt nok med fluestanga. Et synkesnøre er på sin plass for å komme fort nok ned der hvor lyren står. Bruk fiskeimitasjoner i grønt, blått og hvitt og gjerne med innslag av perlemorflash.

Slik fisker du lyr fra båt

Lyr kan fiskes med stort hell dersom man har båt. Vinterstid finner man til dels store eksemplarer på grunner ute i havet. Da vil den stå ned mot 200 meters dyp. Sommerstid jager den – mer tallrik – gjennom fjordene og innaskjærs også.

Årstiden avgjør

Det mest åpenbare skillet i fiskemetode avhenger av årstiden. Vinterstid er pilk og opphengere det beste alternativet, mens det sommerstid er dorging med sluk eller wobbler som gjelder. For sjøørretfiskeren som dorger innaskjærs og i fjordene sent på våren og sommerstid, kan lyren tidvis være en plage, ettersom man aldri får kontakt med sjøørreten fordi det bare biter på lyr.

Pilk på dypet

Vanlig pilkefiske med pilk og et par gummimark som opphengere er bankers for lyren. Varier størrelsen på pilk og opphengere etter hvor stor lyren er, og hvor mye avdrift det er i vannet. Står den dypt og det er mye strøm, må du utstyre deg ganske kraftig, med pilk opp til 400 gram og 8–10/0 gummimark. Står lyren grunnere eller nær land, vil en vesentlig lettere pilk og mindre gummimark være å anbefale. De vil ha bedre bevegelse, og lyren trigges av mye liv.

Opphengerflue

Bruk gjerne opphengerfluer og kombiner med litt agn hvis fisken virker treg. Du vil ofte finne flere lyr på samme sted. Merk deg derfor hvilket dyp du fikk fisken på. Er fisken mer spredt, kan du godt bruke lang avstand mellom opphengerne for å fiske av et større område på samme tid.

Wobbler er best

Dorging med fargerike wobblere langs land eller over små grunner er svært effektivt på lyren. Bruk wobblere fra 9 til 14 cm som dykker ned 4–8 meter ca. 25–40 meter bak båten. Du kan godt ha litt god fart, for lyren takler det meste og kan nesten være en plage hvis du for eksempel dorger etter sjøørret og laks i sommerhalvåret. I gamle dager var det tradisjon å «kylpe» (dorge) etter lyr på Sørlandet. Da brukte man håndsnøre av kobbertråd for å komme ned noen meter og gummimark i enden. Det var en effektiv metode som ga godt matauk i trange tider.

En liten historie om å fiske lyr på vrak

Finner du et vrak ute til havs, er det garantert mye fisk der. Vraket blir nærmest et hjem for mange fisk, spesielt i områder hvor det ellers er få steder å jakte og å gjemme seg. Også stor fisk vil oppsøke slike vrak. Det å finne og lokalisere slike vrak er ikke lett, noen vrak finnes på kart, og andre er velkjente fra historiebøkene. Likevel er veldig mange nesten glemt, og noen få holdes svært hemmelig.

Tanangerfestivalen utenfor Stavanger

En junidag for noen år siden fikk jeg gleden av å bli med en gammel ringrev av en fisker som het Malvin. Jeg hadde deltatt i den årlige Tanangerfestivalen utenfor Stavanger flere år og som regel gjort det svært bra på grunn av min kunnskap om hvordan man skal fange artene som gir mye poeng. Malvin, som nå dessverre er gått bort, stilte som vanlig med sin lille, åpne sjekte for å bringe festivaldeltagere ut på fiskefeltene. Han ristet på hodet av alt fiskeutstyret vi lastet om bord. Malvin var en mann av få ord, men vi skjønte at vi skulle ut på en av hans «hemmelige » fiskeplasser, da han tøffet rolig avgårde i en litt annen retning enn de andre 15–20 båtene som var med.

Malvins hemmelige fiskeplass

Vi skulle fiske på et vrak, og han var veldig oppmerksom på at ingen fulgte etter oss. Han krysspeilet mot land, og selv om vi nå nesten hadde kjørt en time fra land, hadde han ingen problemer med å finne fram. Vi fiskere skimtet bare konturene av land da han kikket ned under tofta hvor det enkle skriver ekkoloddet tegnet en tydelig vinkel på den ellers slette bunnformasjonen. Hvordan han kjørte rett på dette vraket uten GPS, er helt utrolig, men det er her ute han har drevet på hele livet, og han kjenner hver formasjon som du kjenner nabolaget ditt.

Pilk og gummimark – ikke agn

Malvin gav klar beskjed: Pilk og gummimark «og ikke noe mat». Med det mente han agn. Vi var tre stykker om bord, og ingen av oss nådde bunnen før snørene stoppet i fisk. Over vraket sto det tett med lyr, som var godt betalt i konkurransen, og som ellers var vanskelig å oppdrive i mengder. På hvert nedslipp var det fisk og gjerne to til tre fisk på samtidig.

15 lyr på 15 minutter

I løpet av 15–20 minutter hadde vi alle fylt kvoten med 15 lyr hver, og Marvin mente at nå fikk det holde, og tøffet bort fra vraket. Selv om vi gjerne ville fiske mer og prøve på andre arter på vraket, var det ikke tid for å spørre om det. Vi skjønte at her hadde vi vært svært heldige som hadde fått være med innerst i «spiskammerset» hans.

Her ser du en film som viser deg hvordan du fisker lyr og annen fisk fra land:

Asgeir

Da er vi kommet til delen om lange. Denne ganske utpregede bunnfisken kan du fiske hele året, men i perioden vinter-vår kan du få de aller største individene. Dessuten vil de samles på gyteområdene på den tiden, og er derfor kanskje lettere å finne for deg som er sportsfiskere enn resten av året.

Først litt fakta:

Utbredelse

Langen (Molva molva) finnes i Øst-Atlanteren fra Gibraltar til Kattegat og Island og i Barentshavet. Lange er utbredt langs hele norskekysten, men mindre vanlig lengst nord. Den er mest tallrik mellom Vesterålen og Stadt, men også vanlig lenger sør.

Kjennetegn

 Langen er nærmest en mellomting mellom havål og torsk. Den er lang og smal med skjeggtråd og har et litt sammentrykt hode. Den skiller seg fra blålange ved at øyediameteren er betydelig mindre enn snutelengden. Arten har to ryggfinner, der den første er relativt kort. Sidelinjen er svakt oppbøyd over brystfinnen.

Biologi

 Lange er en bunnfisk. Yngre individer oppholder seg gjerne nærmere kysten langs dypere partier, mens eldre og større individer holder til lenger ut til havs. Den lever fra 60 til 1000 meters dyp, det vanligste er på 300–400 meter. Det viktigste gytefeltet er mellom Island og Skottland, men den gyter  også langs norskekysten opp til Vesterålen. Gyting foregår i april–juni på 100–300 meter dyp. Langen blir minst 25 år gammel og er ikke kjønnsmoden før den er 6–8 år.

Føde

Føden er hovedsakelig fisk som uer, kolmule, torsk og flyndrer. Ungfisker tar mest blekksprut og krepsdyr.

Varianter

 Det er to varianter: vanlig lange og blålange. Blålange er mye sjeldnere.

Størrelse

 Langen kan bli 1,8 meter lang og veie over 40 kg.

• Norsk rekord (fra Villmarksliv):

46,7 kg Wolfgang Götz, Hitra, 09.04.2012

De beste fiskeplassene

Langen trives ekstra godt på hard bunn, eller i overgangen mellom hard og myk bunn. Langen er en aktiv og glupsk rovfisk som flytter seg mye. Den tar gjerne en opphenger som dingler 5 meter over bunnen. Områdene på og nær bunnen er de mest aktuelle områdene å fiske. Det mest aktuelle fiskedypet er områdene mellom 100 og 400 meter hvor det er litt ujevn bunn. Koraller, topper, bakker og bunnen av skrenter er gode fiskeområder. Ofte vil du finne mye lange konsentrert på et lite område (spesielt før og under gyting), så derfor er det viktig å flytte seg tilbake dit du får fisk. Er det en lange, er det ofte flere på samme sted.

Langene er vanligvis ikke lette å oppdage på ekkolodd eller lignende, derfor må du studere sjøkart eller få opplysninger fra andre fiskere for å finne de beste områdene for lange. En GPS med sjøkart er alltid mitt beste hjelpemiddel på  selve fiskeplassen. Jeg leter vanligvis opp små topper, eller bunnen av skrenter der dybdekurvene står tett like innenfor. Så gjelder det og få båten til å ligge rolig, eller få en rolig drift over de mest lovende området. Spesielt på dypt vann vil det nok garantert være en fordel og ha båten liggende i ro med en dregg eller i form av en såkalt i-pilot (GPS styrt el-motor). Det vil allikevel være slik at det oftest vil være en fordel og flytte ofte, enn og vente på at fisken skal komme til plassen din. Her kan du se hvordan du ganske enkelt kan dregge opp båten på dypt vann: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2018/05/12/om-a-dregge-opp-pa-dypt-vann/

Selve fiske

Agnfiske er helt klart det som vanligvis fungerer best på  langen. All fersk, blodig fisk kan brukes. Makrell i biter – eller gjerne en halv eller en hel til store langer – og sild eller annen fet fisk fungerer best. Det kan være lurt med en lokkeskje, perler eller noe lignende som kan lokke litt ekstra dypt nede i mørket. Langen har et svært godt utviklet syn og en skarp luktesans. Dunk loddet i bunnen og la det ligge en liten stund, før du løfter hele takkelet opp 4-5 meter over bunnen, for så og slippe det ned igjen. Denne bevegelsen skaper lyd, og sprer lukt i vannet der langene jakter. Dessuten vil ofte bevegelsene opp og ned gjøre at langene lettere ser og føler (med sidelinjen) at det er noe spisenes i nærheten. Lange kan også  bite på pilk, bare du fisker nær nok bunnen. Mang en lange er tatt som bifangst under torskefisket. Bruk gjerne agn på pilkekroken. Små, fiskestrimler på hver av krokene på  pilkens treblekrok vil gi et visuelt inntrykk av blekksprut, noe som jo står på langenes meny. Fiskebitene vil dessuten gi lukt og pirre til å gå etter pilken. En litt «moderne» metode er å bruke store gummishad (gummifisk) som fiskes på og over bunnen. Denne shaden imiterer en svømmende byttefisk som langene liker godt og dermed fungerer bra når båten ligger i rolig drift.

Fisk på bunnen

Den beste metoden er å fiske lange med slep og bom (takkel) slik at du får plassert minst en krok helt nede på bunnen. Bruk hvit, selvlysende slange som attraktor og gjerne et blankt spinnerblad for å vekke oppmerksomheten hos langen. Ikke glem å ha en eller to opphengere også, langen har et godt  syn og tar gjerne turen opp i vannlaget. Bruk store kroker med mye agn. Fet fisk som makrell og sild fungerer svært bra. Ønsker du å bruke noe som henger enda bedre, kan laks, akkar, og sei også brukes. Igjen vil det være viktig å bevege agnet og dunke loddet i bunnen slik at det vekker fiskens oppmerksomhet. Her ser du et godt eksempel på et godt langetakkel: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2014/06/22/ekstra-kraftig-dypvannstakkel/

Husk kraftig fortom

Bruk kraftig fortom, for det vil være sterk slitasje når stor fisk med skarpe tenner ruller rundt i kampens hete. I tillegg kan stein og koraller på bunnen påføre slitasje på de utsatte siste meterne nede ved krokene. 1–1,5 mm sene burde holde. Langen er en rovfisk. Det er lett å se når du åpner kjeften og et sett med sylskarpe tenner åpenbarer seg. Pass fingrene dine nå du skal ta ut kroken!

Morsomt i første fase

Langen napper bestemt, men kanskje forsiktig. Dermed kan man lett miste fisken på førsteforsøk. Men den er såpass glupsk at den godt kan finne på å forfølge agnet på nytt. Til å begynne med vil den kjempe hardt for å få med seg agnet eller byttedyret ned til bunns. Dette må du unngå for at den ikke skal  sette seg bom fast. Du må altså ta en heftig kamp i første fase. Når du så har lyktes med å få den høyere i vannlagene, oppleves den atskillig spakere. Det er fordi den plages av trykkendringene. Trykkforskjellen gjør at svømmeblæren gjerne kommer ut av munnen og fisken nærmest flyter opp de siste meterne til overflaten.

Utstyr

Siden langefiske vanligvis skjer på dypt vann med tungt lodd og stort agn, bør du også ha utstyr som tåler dette. En stang med toppaksjon i klassen rundt 20-60 lbs (for eksempel Penn Regiment XT) vil være bra, selv om du kan gå ned til en mykere stang under gode forhold. En kraftig snelle som rommer minst 700 meter 0,32-39 mm FireLine vil duge bra for det røffeste fiske. Nederst må du ha et takkel av tykk sene 1-1,5 mm monofilament for at den skal tåle den store slitasjen av de spisse tennene.

Til slutt vil jeg nevne at langen er en svært god matfisk som du bør ta godt vare på. Siden langene ofte fiskes dypt er det heller ikke særlig smart og sette dem tilbake igjen. Skjær heller fileer av fisken og stek med god tilbehør i panne eller ovn. Langen er mild i smaken, og er ganske mye fastere i fisken enn for eksempel torsk. Her finner du en enkel oppskrift med lange: http://www.eu.purefishing.com/blogs/no/asgeir-alvestad/2012/08/04/sitronstekt-lange/

Her kan du se en film om langefiske av den lettere typen:

Asgeir

Havabbor er en relativt ny art i norsk farvann. Det er hovedsakelig i Oslofjorden, Sørlandet og på Sør-Vestlandet at det fiskes aktivt etter havabbor. Men fisken er utbredt helt opp til Trøndelag. Havabboren kan konkurrere med sjøørret både som mat og som sportsfisk og er derfor uvanlig populær som «ny» art. Fisket etter havabbor skiller seg heller ikke så mye fra sjøørretfisket og kan lett kombineres med dette. Får du en havabbor på kroken, er du garantert en heftig opplevelse, og greier du å lande den, har du enda en god opplevelse i vente: ved matbordet hvis du velger å spise den.

Det er lettest å komme i kontakt med havabboren i den varme årstid, da trekker mange individer inn til de nære kystområdene våre for å jakte på krabbe, kreps og småfisk. Høsten er også svært bra fisketid og i de senere årene har det blitt tatt havabbor også om vinteren. Det kan helt klart se ut som om det har etablert seg en stamme som overvintrer og reproduserer også her til lands, dermed kan det bli mer havabborfiske i årene som kommer. Sør i Storbritannia har imidlertid havabboren bestanden gått drastisk tilbake på grunn av overfiske i fra yrkes og sportsfiskere. Heldigvis er det fortsatt gode bestander i nord og antageligvis er det en del av de fiskene som med velger å krysse Nordsjøen og fyller dermed på vår bestand med jevne mellomrom.

Fakta om havabbor

 Utbredelse

Havabbor (Dicentrarchus labrax) er en vakker fisk med en langstrakt kropp, og den ligner litt på en gjørs eller en vanlig abbor. Arten forekommer regelmessig fra Marokko og Kanariøyene til Irland og i den sørlige delen av Nordsjøen. Den er også vanlig i Middelhavet, Svartehavet og utenfor den østlige delen av Nord-Amerika. Havabboren er en ny art i Norge

og er vanligst langs sørkysten fra Oslofjorden og til Vestlandet.

Kjennetegn

Havabbor kan minne om ferskvannsfisken gjørs med sine langstrakte kropp sammentrykt fra siden. Den har to korte, tettstilte ryggfinner, den første med kraftige piggstråler. Gjellelokket har også to kraftige pigger. Ryggen er blågrå eller

grønnoliven. Ungfisker har svake kroppsflekker.

Biologi

Havabboren er en stimfisk som trives i grunt vann, gjerne brakkvann, og går ofte opp i elver. Om vinteren står den dypere i havet. Dette gjelder imidlertid kun for havabbor i skandinaviske farvann.

God matfisk og sportsfisk

Den er en ettertraktet sportsfisk, både fordi den kjemper hardt, og fordi den smaker godt. Havabbor (seabass) er en velkjent rett på alle gode restauranter. Havabboren er en av de sterkest kjempende fiskene i våre farvann, langt sterkere enn sjøørret for eksempel.

Rekord

Havabboren kan bli opptil 100 cm lang, men sjelden over 60 cm. Det fanges ofte fisk rundt 10 kg i Portugal og Frankrike, men i Norge blir den sjelden over 4 kg.

• Norsk rekord (fra Villmarksliv): 6,170, Karsten Gehl, Dalsfjorden, 20.03.2015 Flue: 3,972 Roy Birkeland Hansen Sognefjorden 22.02.2004

Sportsfiske og bestandsutvikling

Havabboren finnes hovedsakelig i Sør- Norge, og det fiskes mest i Oslofjorden og langs sørlandskysten. Men etter hvert som fisken blir oppdaget, sprer interessen seg og det er bra bestander også oppover vestlandskysten.

Ny fisk i Norge

Sportsfiske etter havabbor har blitt populært i visse kretser, spesielt i Oslofjorden. De første havabborene ble tatt ved Fornebulandet, innerst i Oslofjorden. Havabboren er en forholdsvis ny art i våre farvann, og det er lite tradisjoner og kunnskap rundt fisket, bortsett fra hos de ivrigste sportsfiskere som har spesialisert seg på å fiske nettopp denne fisken. Ta kontakt med en av de lokale fiskeklubbene eller fiskeutstyrs-butikkene  i ditt området for å få råd og tips om de forholdene i det området du ønsker å fiske.

Mer kunnskap trengs

Etter hvert som havabborbestanden har økt i Sør-Norge, har også populariteten og kunnskapen om denne fisken blitt bedre. Forskning har vist at det er en brukbar bestand av havabbor i her. Målet for det norske havabborprosjektet er å få fram mer kunnskap om norsk havabbor. I prosjektet analyserer man magesekker og merker fisk. Forskerne har ingen klare konklusjoner ennå, men mener å kunne se gyteatferd hos norsk havabbor og har observert gyteklare individer i gytetiden i fjorder på Vestlandet. De fleste fangstene i Norge ligger på størrelser mellom 0,8 til 2,5 kg, og det kan godt være fisk som har vandret hit fra områder lenger sør i Europa.

Populær sportsfisk og god matfisk

Rundt de britiske øyene er bestanden brukbar, og havabbor, eller seabass, som de kaller den der, er internasjonalt en populær sportsfisk. Havabboren er i tillegg til å være en svært kjempende fisk kjent for sin aggressive stil. Den hogger ofte kraftig og gir alltid en god fight enten du bruker flue, sluk eller agn til å fange den. I tillegg er den en utsøkt matfisk, som blant annet serveres på de fineste restauranter

Sydhavsfiske i Norge

Man bør fokusere fisket på morgen og kveld og ikke slite seg ut på nattfiske eller maratonfiske døgnet igjennom. Havabborfisket er et behagelig fiske, for havabboren er humørsyk og liker seg best på stigende trykk og når det er fint vær, varmt og godt. Det er det nærmeste vi kommer sydhavsfiske i Norge, sier Egra med et stort smil. – Er det lavtrykk, står havabboren mer stille. Er det stigende trykk og utsikt til fint vær – ideelt på morgenkvisten – kommer fiskene opp fra dypet og jager i overflaten etter mat. Innenfor sitt område kan den da bevege seg stimvis.

Ser ut til å være stedfast

Men det pussige med havabboren er at den er nokså stedfast. Det er faste plasser i Oslofjorden, ved Jomfruland, ved Tromøya og vestover i Flekkefjord, hvor man gang på gang tar havabbor. Et tilsynelatende like godt område like ved kan være helt dødt. Man må altså tilegne seg kunnskap om hvor man skal fiske og hvordan, før man setter i gang med å fiske etter havabbor. Det er ganske stor forskjell på biotopene fisken hvor havabboren trives avhengig av landsdel. På Vestlandet rundt Haugesund er det mest vanlig å finne den inne i grunne laguner inne i fjordene, mens på Sørlandet finner vi den mest ute mot åpent hav ved rullesteinstrender.

De beste fiskeplassene

Grunne områder med litt strøm Let etter steder med litt tidevannsstrøm og gjerne leopardbunn, det vil si variert og flekkete bunn. Gruntvannsområder på 3–4 meters dyp er perfekt hvis du også har mulighet til å nå kanten ut mot dypere vann. Ofte vil du se at havabboren trekker inn på grunt område for å jage småfisk og deretter trekke utover mot dypere vann. Strømsatte sund og større bukter er også bra områder så lenge det finnes byttefisk. Men husk at havabboren er en av de mest mobile artene og farer rundt etter jakten på mat. Derfor kan en god fiskeplass virke helt tom for fisk i en periode, for deretter å få besøk av en stim med jaktende havabbor i neste øyeblikk. Havabbor som er blitt merket med radiosender i Norge, viser også at den har en utpreget døgnvandring i vannlagene. Mens for eksempel torsken vandrer ned i dypere vann om dagen og opp mot grunnere vann om natten, gjør havabboren det motsatte. Torsken foretrekker kaldere vann, mens havabboren liker seg best i mer lunkent badevann.

Sommeren er høysesong

Høysesongen for havabborfiske er juni, juli, august, september og oktober: altså de varme månedene av året. Er det en mild vinter vil du kunne finne dem grunt også om vinteren. Er det en kald vinter trekker de ofte ned dypere, gjerne i fra 20-80 meter hvor de samles i stimer og jakter. Havabboren jakter ofte småfisk og er mest aktiv morgen og kveld. Kombineres dette av stigende vann mot flo sjø, er forholdene svært bra.

Værets betydning

Havabboren er en aktiv jeger og har svært godt utviklet syn. Den kan derfor være litt var overfor sportsfiskere hvis det er klart vann og fint vær. Ofte vil litt ruskevær eller i alle fall litt krusninger på vannet gjøre fisket lettere. Husk imidlertid at du kan få fisk selv om værforholdene ikke skulle være perfekte. Noen fiskere avviser ruskeværteorien, spesielt hvis man fisker på stimer man kan se med det blotte øye i overflaten. Da kan blikkstille finvær være det beste. Er havabboren på jakt, er den ikke så lettskremt og kresen at den ikke lar seg lure av et fristende presentert lokkemiddel. Det mest gunstige været ser ut til å være høytrykk med sønnavind. Når lufttrykket stiger og det er utsikt til finere vær, blir havabborfisket bra.

Kveld eller morgen

Fisket starter i mai–juni når vanntemperaturen har nådd 12–14 grader. Kveld og morgen er de beste tidspunktene for fiske. I mai–juni er kveldsfisket ofte det beste, fra tiden før det mørkner og gjennom solnedgangen. Når vi kommer ut i juli, er morgenfisket best. Da gjelder det å være tidlig oppe, for det er fra klokka fire og fram til ca. halv ti at fisket er best. Når vi kommer ut mot høsten, er det igjen kveldsfisket som er best. Normalt varer fisket fram mot slutten av oktober, men kan også vare til et godt stykke ut i november hvis høsten er stabilt varm. Gytingen skjer antageligvis, på våre breddegrader, i en to–tre ukers periode i slutten av juli, og fisket er noe dårligere i disse ukene. Fisken får en rødaktig farge på overkjeven i gytetiden. Men som tidligere nevnt er det ennå ikke påvist gyting av havabbor i Norge.

Vær våken!

Det gjelder å være våken og følge med på hva som skjer i vannet og i lufta. Når havabboren jager sildestimer, er man ikke i tvil om hva som skjer. Havabboren flytter på mye vann når den jager, og har en tendens til å jage stimene med sild inn i grunne bukter. Dette oppfatter måkene, som plukker sild i vannskorpen. Denne jakten kan pågå innenfor kastehold i korte perioder før det igjen blir helt dødt. Så følg med og vær hele tiden klar til å kaste. Ikke sveiv inn snøret eller pakk ned utstyret når du tar en pause. Det kan spolere sjansene dine den dagen! Havabborfisket skiller seg ikke vesentlig fra sjøørretfisket. Toppen på sesongen er når sjøørretfisket begynner å dabbe litt av, når temperaturen stiger, og sommeren når sitt høydepunkt. Du kan dorge fra båt, kaste med sluk eller flue inn mot land eller stå på land og kaste på samme måte som ved sjøørretfiske.

Rask og variert innsveiving

Siden abboren er en rask og jagende jeger, vil en rask, men variert innsveiving av lokkemiddelet være på sin plass for å lokke den til hogg. Prøv å etterligne jagende småfisk enten du bruker sluk- eller fluestang. Hvis du dorger fra båt, kjører du så fort at du ikke får torsk og annen småfisk. Havabboren er så rask at det ikke vil være noe problem med høy dorgefart. Fluefiskere har ofte suksess med å trekke raskt inn med begge hendene for å få stor nok fart på flua. Uansett hva du fisker med, bør du sørge for at lokkemiddelet du bruker, ser ut som skremt småfisk, og variere tempoet slik at du ser hva slags teknikk som fungerer best den aktuelle dagen.

Varier i vannlagene

Havabboren befinner seg naturlig nok der hvor byttedyrene holder til. Det er derfor viktig å fiske i forskjellige lag av vannet. Jager havabboren helt i overflaten, vil du helt sikkert se bølgene der. Men ofte vil havabboren gå på 2–6 meters dyp.

Fargevalg

Siden de fleste småfiskene havabboren spiser, er sild, brisling og tobis, er sølv, hvitt, oliven og svart helst de grunnfargene du bør velge. Imidlertid vil innslag av gul, grønn eller blå gjøre at lokkemiddelet ditt skiller seg noe ut noe fra de naturlige byttefiskene. Det blir dermed lettere å se for den jagende fisken, noe som ofte gir positivt utslag.

Sluk, wobbler og flue

Havabboren spiser gjerne reker, tanglopper og små krabber, men siden den oftest jager småfisk, vil en imitasjon av disse fiske bra. Sildelignende sluker, wobblere og fluer med lang kropp og øyne er derfor «giftige» imitasjoner du bør benytte. Sluker fra 5 til 9 cm eller wobblere fra 9 til 11 cm er de mest populære, gjerne i en slank, sildelignende form. Har de i tillegg en rask og livlig gange og tåler stor innsveivingsfart, har du funnet et lokkemiddel som fungerer. Også fiskeetterligninger i mykplast (Soft plastic) fungerer svært bra. Igjen kan det variere hvilken størrelse, form og farge som

fanger best.

Her ser du en liten film om havabborfiske:

Asgeir (foto: Tommy Egra og Asgeir Alvestad)

Da er vi kommet til seien i Asgeirs fiskeskole. Seien kan du fiske hele året langs hele vår kyst. Høsten er imidlertid den tiden på året hvor de riktig store havgående individene kommer nær kysten. Denne årstiden er derfor den aller beste for å fange denne særdeles spreke stimfisken.

Seien er vel den nest mest kjente – og mest fiskede – fisken langs norskekysten etter torsken. Som sportsfisk er seien svært attraktiv. Den tar hardt og kjemper godt. Ettersom seien ofte går i stim, kan det være litt av et eventyr å fiske og fylle stampene. Seien kan bli stor, og det å kjøre en storsei på stang og sportsfiskeutstyr er noe av det morsomste du kan gjøre som sportsfisker på sjøen.

Fakta om sei

Utbredelse

Sei (Pollachius virens) er en fisk i torskefamilien. Norsk sei finnes langs hele norskekysten. Foruten norskekysten er det sei i Nord-Atlanteren rundt Island, Færøyene og Canada.

Kjennetegn

Seien har en kraftig og muskuløs kropp. Munnen er terminal og med svakt underbitt. Seien ligner på lyr, men har rett sidelinje, som er nesten helt hvit, mens resten av fiskehuden er mørkere. Ungfisker har en liten skjeggtråd.

Biologi

Nordsjøseien har sine gyteområder i nordsjøen mellom Shetland og Norge. Larvene og småfiskene vandrer og fraktes med strømmen inn mot kysten. Her vokser den opp i kystog fjordområdene i sine tre første leveår. Deretter vandrer mange av de større seiene ut i Nordsjøen igjen, hvor de gyter. Gytetiden er i februar–mars. Sei kan bli 20–30 år. Småsei går ofte i tette konsentrasjoner og lever ute i de frie vannmassene (pelagisk), mens større individer jager under stimene eller alene nærmere bunnen.

Føde

Seien spiser krill, rauåte og annen småfisk.

Varianter

Norsk bestand av sei deles gjerne inn i nordsjøsei (i sør og vest) og nordøstarktisk sei (i nord). Men det er samme fisk, bare med forskjellige gyteområder.

Størrelse

Maksimal størrelse regnes for å være 120 cm i lengde og over 20 kg.

• Norsk rekord (fra Villmarksliv): 22,70 kg, Thor-Magnus Lekang, Saltstraumen, 30.

november 1995. På flue  14,865 Niklaus Bauer, Sverige, Værøy 26.08.2004

Utstyrsvalg til seifiske

Utstyr til båtfiske

Skal du prøve deg på storseien fra båt, kan det være lurt å ha en stang med kraftig rygg, men med litt lengde. Ofte bruker man pilk med opphengere eller store shad som beveges opp og ned i vannlagene for å treffe jaktende sei. En 8 fots stang rundt 30–40 pund (300– 400 gram slukvekt) er utmerket. Seien vil ha mye bevegelse på lokkemiddelet, og en lang stang kombinert med en snelle med stor utveksling blir det riktige valget. Når mindre sei går i stim, vil et mer allroundutstyr 15–40 pund (150–400 grams slukvekt) være greit, og en kortere stang gir mer løft, men mindre bevegelse. Hovedline

på 0,32 mm Fireline kombineres med en lang fortom slik at opphengerne spres godt. Gummimark og opphengerfluer fungerer best på seien. Fargene grønn, svart og blå er favorittfargene, men flere andre fungerer bra. Velg krokstørrelse ut fra seiens størrelse. Det forekommer noe agnfiske etter sei, og da vil en lengre, myk stang fungere best slik at du lett ser nappene.

Utstyr fra land

Når du fisker fra land etter sei, fisker du ofte høyt i vannet med medium tunge sluker som gir lange kast. Et typisk eksempel er sildesluk som gir lite luftmotstand. En opphenger er lurt å bruke ettersom

seien ofte står i stim. En slukstang på 9–10 fot opp til 40 g slukvekt og medium stor snelle med 0,20 mm Fireline fungerer best

Seiens livssyklus

Den norske seibestanden deles som nevnt opp nordsjøsei i sør og vest og nordøstarktisk sei i nord.

Nordsjøsei

Nordsjøseien gyter i et større område fra vest for Shetland til havområdene mellom Shetland og Vestlandet i Norge. Fiskelarvene og ynglene fraktes med havstrømmene inn til kysten av Norge. Her har de sine oppvekstområder de tre første leveårene før de vandrer ut igjen til disse havområdene hvor de gyter. Nordsjøseien er utgangspunktet for et tradisjonelt seifiske på Vestlandet og Trøndelag.

Nordøstarktisk sei

Den andre varianten av sei er nordøstarktisk sei. Den gyter flere steder i havet utenfor Nord-Vestlandet, Trøndelag og Nordland. På samme måte blir fiskelarvene og yngelen fraktet med havstrømmene inn til kysten nordover, hvor fisken har sine oppvekstområder. Seiens vandringer gjennom året Seien gyter i februar–mars og er mest tallrik og aktiv langs kysten i sommermånedene. Seifisket har derfor tradisjonelt vært konsentrert om sommeren og høsten. De største eksemplarene er mest tallrike ved kysten utover høstmånedene. Sommer- og høstfiske i Midt-Norge Seien er tallrik langs hele kysten vår, men ettersom både nordsjøseien og nordøstarktisk sei overlapper hverandre langs Nordvestlandet, Møre og Trøndelag, er det naturlig nok spesielt gode bestander av sei nettopp her året rundt. Sommerstid og utover høsten trekker seien nærmere land enn ellers. Dette vises også i sterke mattradisjoner i regionen med sei som hovedingrediens i en rekke matretter med saltfiskball, gammelsalta sei og lignende. Ellers er Saltstraumen i Nordland vel kjent som et godt sted for sportsfiskere, ikke minst når det gjelder sei.

Både i stim og alene

Mindre fisk, såkalt småsei (ofte kalt pale, kod eller mort), lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og jager ofte i tette konsentrasjoner. Større individer jager enten i mindre antall eller alene og beveger seg nærmere bunnen. Av og til finnes disse også under stimer av småsei.

Føde

De mindre fiskene spiser mest rauåte, krill og andre krepsdyr som lever pelagisk, mens de større fiskene jakter på mindre fisk som brisling, sild, kolmule og hyseyngel.

Historie og betydning

Seien er en god matfisk med utpreget fiskesmak. Stekt sei med løk er en klassiker. Da torskefisket ble liggende med brukket rygg på grunn av overfiske, ble behovet for fisk delvis dekket av sei (og av hyse, lyr og pigghå), ikke minst det britiske behovet for fisk i nasjonalretten «fish and chips». Sei har også blitt tørket som både tørrfisk og saltfisk nordpå. Langs hele kysten, men særlig langs Møre- og Trøndelagkysten ble spesielle retter av sei både hverdagskost og festmat. Sei er mye brukt i fiskeball og som blandaball og saltfiskball, som nærmest er nasjonalrett på Møre og i Trøndelag. Likeså

er tradisjonen med gammalsalta sei, hvor seien modner i saltlake over tid. Alle rettene bygger på foredlingsmåter for fiskemat i tiden før kjøleskap ble oppfunnet. Alt er basert på vikingenes produksjon av tørrfisk (både torsk og sei). Torsken var viktigst, men også sei ble benyttet. Til alle tider har «torsk vært gull og sei sølv» – seien har rett og slett levd et liv i skyggen av torsken. Det fiskes over 300 000 tonn sei i året i norsk farvann, mens torsk til sammenligning er på rundt 400 000 tonn. Sei er den nest mest betydelige fisken her.

Sei som sportsfisk

Seien er vel den norske fisken som kommer nærmest tunfisk når det gjelder styrke og utholdenhet. De store seiene går ofte i stim – eller i alle fall i tette konsentrasjoner – og vandrer over større områder i jakten på mat. De angriper og tar hardt og gir en skikkelig fight. Seien er en fantastisk sportsfisk! Den er også kjent for de store stimene med småfisk, som ofte kan være et problem for sportsfiskeren fordi hver krok blir okkupert av småsei. Men under flaket med småsei jakter ofte større fisk. Småseien er en sommerglede. Fra august og utover høsten trekker dessuten storseien inn mot kysten. Da blir den tilgjengelig også for oss med småbåter. Storseien kommer først til banker og grunner ute i havet, men siger etter hvert helt inn i de mange fjordene langs kysten. Å fiske småsei sommerstid er ganske utbredt, og fersk småsei med nypotet og en liten rømmeklatt er sommersnadder på middagsbordet!

Malstrømmens mystikk

Saltstraumen er et velkjent naturfenomen med et rikt fiskeliv. En rekke fiskearter kan fiskes i og ved Saltstraumen, men mest kjent er kanskje seifisket. Sei er en fisk som liker strøm og fart og er derfor naturlig tallrik her, noe en rekke sportsfiskere fra både inn- og utland har oppdaget. Å kjøre stor og usedvanlig sterk sei i strømmen er en herlig opplevelse.

Saltstaumen – verdens sterkeste tidevannsstrøm

Saltstraumen er en av landets største naturattraksjoner. Det er rett og slett verdens sterkeste tidevannsstrøm. Den ligger mellom Knaplundøya og Straumøya i Bodø kommune i Nordland og forbinder Ytre Saltenfjord med Skjerstadfjorden. Straumen blir til når tidevannet fyller Skjerstadfjorden. Straumen er 3 km lang og på det smaleste bare 150 m bred. Hastigheten på strømmen er omtrent 22 knop (40 km/t). Fartøyer kan passere Saltstraumen i ca. 2 timer etter hver flo og fjære. Under nippflo passerer større vannmasser gjennom Saltstraumen enn gjennom Norges største elver i flomtiden: I løpet av ca. 6 timer presses 372 millioner kubikkmeter sjøvann gjennom en 150 meter bred og 31 meter dyp passasje.

Moskenesstraumen

Minst like kjent i verden er Moskenesstraumen i Lofoten, ikke minst fordi den har dannet grunnlaget

for Edgar Allan Poes skumle korthistorie «A descent into the maelstrom» og er kjent fra Jules Vernes En verdensomseiling under havet. Den fanatiske hvalfanger-kapteinen Ahab snakker også om den i storverket Moby Dick av Herman Melville. Hjemlige diktere som Petter Dass har også skrevet om Moskenesstraumen. Moskenesstraumen er kjent som en av de kraftigste havstrømmene i verden. I europeisk litteratur om geografiske emner fra 1600- og 1700-tallet ble det påstått at strømmen gikk inn i en underjordisk tunnel mellom Norskehavet og Bottenviken. Malstrømmer tiltrekker seg fisk.

Malstrømmer som disse maner fram mye mystikk, slik mange andre mektige naturfenomener gjør. Sikkert er det i alle fall at nettopp strømmen tiltrekker seg fisk generelt, og den raske seien kanskje spesielt. Strømmen fører med seg store mengder mat og næringsstoffer og er derfor et perfekt sted for seien å beite.

De beste fiskeplassene

Seien flytter seg ofte, slik at der det var mye fisk en dag, kan det være tomt neste dag. Seien følger maten og er svært mobil, i tillegg styrer tidevannssyklusen når seien er mest aktiv.

Nær land

Sei kan fiskes fra land. Spesielt mindre sei, gjerne i stim, sveiper innom plasser ytterst på odder og nes. Også der det er dypt, som ved kaianlegg og lignende, kan det fanges mye sei når stimene kommer. Seien nærmer seg gjerne land i ly av mørket. Timene rundt skumring og i grålysningen

er derfor ofte gode fiskeperioder, særlig hvis det også klaffer med høyvann.

Grunner ute i havet

Den sikreste fiskeplassen for sei er på toppen av grunner ute i havet. Disse finner du nedtegnet på gode sjøkart eller på GPS-en din. Seibankene er ofte også tilholdssted for annen fisk. Seigrunnene er gjerne godt kjent i lokalsamfunnene, nettopp fordi det oftest er generelt mye fisk rundt disse grunnene. Du finner dem på gode sjøkart. Let opp grunner langt til havs og fisk over disse. Allerede på ekkoloddet ser du at det er fisk her. Har du fått én sei, får du garantert flere hvis du er rask med å få snøret ut igjen.

I tidevannsstrømmer og dyprenner

Ellers finner du sei i tidevannsstrømmer i fjorder overalt i Norge. Saltstraumen er naturligvis den mest kjente av disse og selve kremstedet for seifiske. Det finnes flere steder hvor tidevannet sørger for fart i vannet gjennom sund og fjorder hvor seien finner næring, og hvor den kan finnes i store konsentrasjoner. Let opp slike steder på kart og spør lokale fiskere. Til tider kan imidlertid seien gå dypere og befinne seg ganske nær bunnen i dyprenner. Også variasjoner i det daglige strømskiftet ved flo og fjære er vanlig. Ofte er fisket best med fart i vannet mellom fjære sjø og flo. Slik fisker du sei fra båt Seien biter gjerne på lokkemiddel i fart og trigges av mye bevegelse opp og ned i vannlaget. Den har et svært godt utviklet syn og sidelinje, slik at den lett oppdager byttedyr i vannet.

Viktig å være der seien er

Seien beveger seg mye i vannet. Båt er derfor en stor fordel slik at man kan forflytte seg raskt og jakte aktivt på seien. Et godt ekkolodd vil også vise deg hvor fisken står. Da kan du konsentrere fisket i dette området. En snelle med telleverk vil også være til god nytte. Siden seien lever ute i de frie vannmassene (pelagisk) og kan stå på alle slags dyp, kan det lønne seg å ha god avstand mellom opphengerne for å fiske så bredt som mulig i vannlaget.

Farger og vibrasjoner

Farger som grønn, blå og svart har vist seg å være spesielt effektive på seien, antagelig fordi disse er lett å se i vannet. Ofte vil mørke farger gi en god silhuett nedenfra og opp mot en lysere overflate. I tillegg til at seien påvirkes av farger og kontraster, vil den lett og på lang avstand kunne føle vibrasjoner fra en pilk eller en opphenger med sidelinjen.

Smal, blå eller grønn pilk

Raske, smale pilker fungerer best på seien. Det gjelder å komme til det rette dypet raskt og effektivt. Fargene sølv, blå og grønn er favorittfargene på pilken. Velg gjerne forskjellig farge på pilken og opphengerne, da vil du raskt se hvilken farge seien foretrekker den aktuelle dagen. Tyngden på pilken må du variere alt etter hvor dypt du fisker, og hvor mye avdrift det er. Vanligvis vil en lett pilk fiske best, men du risikerer altså at den ikke når ned raskt nok til fisken.

Shad er effektivt

Skal du fiske selektivt etter stor sei, vil en stor, enkel shad fungere best. Shaden kan

gjerne være opp mot 30–40 cm og 400–500 gram tung til de største eksemplarene. En shad av samme type som brukes til kveite, fungerer bra. Bruk stor fart på shaden opp og ned i vannlagene og gjør tidvis stopp underveis. Når seien tar, er det ofte et kraftig napp, og du må gjerne gjøre tilslaget med en gang. Finner du seien i et spesielt vannlag eller dyp, er det bare å sikte seg inn på det samme området igjen, det er helt sikkert flere store eksemplarer på samme sted.

Opphengere mest effektive

Mindre sei går i tette konsentrasjoner (nesten i stim), og når du har truffet på dem, er opphengere det klart mest effektive lokkemiddelet. Småsei jakter rauåte, fiskelarver, yngel og krepsdyr pelagisk.

Tradisjonell gummimark er dermed svært effektivt. Under stimen jager ofte større individer, og disse spiser også små fisk. En pilk i enden av snøret er et godt tips.

Fiskelignende flue

Seien er ikke særlig kresen på fluevalget. Igjen er det fargene svart, blå og grønn med innslag av sølv og flash som lokker seien best. Seien spiser mye små fisk, og derfor velger de fleste fiskeimitasjoner, for eksempel ulike typer streamere, dognoblere eller decivere.

Poppere og jerkbait

Hvis seien jager helt oppe i vannlagene kan det være ekstra gøy å bruke lokkemidler som imiterer flyktende eller skadde byttefisker. Poppere er wobblere som sveivers rykkvis og raskt inn i overflaten slik at vannet spruter. Det er selvfølgelig ekstra spennende når storseien går løs på dem helt i overflaten. Jerkbait er store leppeløse wobblere som går under overflaten. De imiterer ofte litt større byttefisk som du fisker inn på en ujevn måte slik at de får en ekstra lokkende gange. På begge disse metodene kaster du gjerne med en kraftig og kort haspelutrustning.

Agn og opphengerfluer

Gummimark og opphengerfluer pleier å være effektivt på seifiske. I perioder kan imidlertid også seien være småspist og vanskelig, og da kan agnsild eller en bit av den hvite buken til makrell være bra agn. Andre ganger kan den beite utelukkende i små krepsdyr som siles ut i gjellene. Da kan

den være ekstra vanskelig å lure på stang og snelle. I disse tilfellene kan opphengerflue som ligner krepsdyr, virke godt.

Kraftig fortom for stor sei

En kraftig fortom på fra 0,9 til 1,2 mm må til hvis det skulle gå på to–tre store sei samtidig, og det er ikke uvanlig. Flere storsei som kjemper i hver sin retning, kan fort rive av for tynn og dårlig sene. Likeså er det godt å ha en god havfiskestang og snelle som tåler å kjøre stor og hardt kjempende fisk.

Slik fisker du sei fra land

Sildesluk og fiskeimitasjoner

Seien spiser ofte små fisk eller åte, så derfor vil det være lurt å bruke sildesluk som gir gode kastelengder og ligner på det seien beiter på. Opphengerne kan du variere med fluer, gummimark eller små, ferdige hekler med sabiki-kroker hvis den er småspist. Fluefiskeren vil oftest ha best resultat med små fiskeimitasjoner med litt blink i. Flash eller sølv som blinker, lokker seien fra lang avstand. Svart og blått gir også god silhuett nedenfra i mørket og kan godt kombineres med glitter.

Opphengere foran sluken

Akkurat som med makrellen går seien oftest i stim. Det gjelder å stå på og fiske effektivt når du først finner stimen. Bruk gjerne flere opphengere foran sluken hvis du kaster med slukstang.

To fluer og synkesnøre

Fluefiskeren kan godt ha på to fluer på fortommen. Biter én sei, hogger raskt flere på. Når fisken(e) er landet, gjelder det å legge ut neste kast på mest mulig samme sted og dyp for å finne igjen stimen.

Siden seien er pelagisk og vandrer mye i vannlagene, vil det være viktig å fiske av områdene fra bunnen nesten helt opp til overflaten på en sikksakkmåte. Fluefiskeren er da avhengig av å bruke synkesnøre for effektivt å komme litt dypere ned.

Her ser du en liten film hvor vi fisker sei:

Asgeir (foto: Barry O Clarke og Asgeir)

I denne utgaven av Asgeirs fiskeskole ønsker jeg å gå i detalj om en ny og spennende fiskemetode istedenfor på en enkel fiskeart. Vindusfiske har de siste årene blitt et begrep blant artsfiskere som er en gruppefiskere som stadig øker i antall. Artsfiskerne bruker mye tid på grunt vann og gjerne om natten for å komme i kontakt med fisketyper som er aktive der. For å kunne se i gjennom vannflaten og ned til fiskene fant en av dem (Karl Johan Sæth) på at det var lurt å legge et vindu oppå overflaten å bruke det som en vannkikkert. I tillegg til vinduet må enn ha lys og vadebukser for å kunne søke over området i jakten på de aktuelle fiskene som befinner seg der.

Når nå nettene er lange og vanntemperaturen synker betraktelig er det perfekte forhold for dette fisket. I den kalde årstiden trekker nemlig mange spennende fisker inn på grunt vann for å spise nattestid. Fiskene vi jakter på er de vanligste flyndrene som rødspette, sandflyndre og skrubber. De enda mer eksklusive matfiskene som tunge, piggvar og slettvar finnes også hvis du er heldig og dyktig. I tillegg kan du fiske en lang rekke små og spennende arter som kan være artig å få krysset av på artistlisten sin, eller bare som hygge og utfordring for deg som ønsker å finne på noe nytt og interessant.  Ja, det er også ganske spennende å vasse rundt med lys og et vindu foran seg i stupmørke. Stemningen ute i sjøen på denne årstiden er ganske spesiell, og du kommer virkelig nærme elementene når du bokstavelig talt er i vannet sammen med alt av liv som er der.

For å kunne bedrive dette spesielle og ganske nye fiskeformen trenger du selvfølgelig gode vadebukser. Du kan klare deg godt med pustende lettvektsvadere med sko hvis du bare kler deg godt med ull og flis under. Utover høsten vil du nok allikevel finne ut at de litt mer gammeldagse neoprenvaderene er minst like anvendelige siden de isolerer mye bedre enn de tynne pustende typene. Neoprenvadere er dessuten mer holdbare og som regel rimeligere i innkjøp også.

Utover vadere og varmt tøy trenger du en god hodelykt. En god 1000 lumen lykt med oppladbar batteripakke koster vanligvis bare 500-600 kroner og den varer i mange år. Det viktigste er imidlertid et godt vindu som fungerer nærmest som en vannkikkert. Det legges på vannet slik at det blir en blank overflate og du ser ned i vannet med hjelp av hodelykten. Det blir omtrent som å se inn i et akvarium, og du vil lett oppdage alt som beveger seg eller ligger på bunnen ned til flere meters dyp hvis vannet bare er klart og rent, og det er det gjerne når vannet er kaldt.

Vanligvis har de mest aktive fiskerne bygget et slikt vindu med ramme selv. Det har vært brukt plexiglass og treramme. Tungevinduet som det først ble kalt, er ganske mye jobb å lage, men det fungerer bra selv om det ofte blir tungt å bære til og fra fiskestedet. Etter en stund vil du også oppdage at plexiglasset blir matt og ripete og sikten blir dårligere og dårligere. Etter hvert må du faktisk ta det skritt å skifte til nytt glass. Heldigvis er det nå blitt satt i produksjon en litt mer moderne vindu som blir kalt vannkikkebrett her på Sørlandet. Det er laget av herdet glass som er langt klarere enn plexiglass, dessuten holder det sikten selv om du bruker og rengjør brettet mye. Rammen og stangholderne på det nye vannkikkebrettet er av aluminium og det gjør at det blir 20-40% lettere en det «hjemmelagede» tungevinduet. Det er kort sakt en forbedring på alle områder som gjør at fisket og opplevelsen blir bedre. Her kan du bestille vannkikkebrettet: http://nettbutikk.sor-tre.no/?vis=produkter&kat=52&sk1=118

I tillegg må du også selvfølgelig ha fiskestenger, krok og agn. Jeg bruker selv såkalte isfiskestenger med haspelsnelle til det meste av fiske med vindu. Litt avhengig av hva jeg skal ut etter bruker jeg gjerne å ha med noen lette utstyr til småfiskene og en litt kraftigere utrusning til større pigg og slettvarer. Som agne brukes alt fra selvfanget mysis, reker og Gulp, til brisling og små kunstige gummi shader. En liten barnehov til å fange agn, noen agnbokser og et tau du kan feste vinduet til deg selv er vanlig tilbehør du bør ha med på tur.

De beste fiskeplassene finner jeg i områder som for eksempel tradisjonelle badestrender, eller små bukter eller viker som har sand innerst. Peker disse områdene ut mot åpent hav eller større fjorder er det de aller mest interessante plassene. Det er fordi det er på slike steder tungene og de største varene først kommer inn i den kalde årstiden. Bruk gule sider sitt kart og sjekk flyfoto bildene på siden i det aktuelle område for å finne de rette områdene å fiske. På flyfotoene ser du etter de lysegrønne grunne områdene under vann hvor det er sand på bunnen. Husk at det ikke alltid er den helt hvite badesanden som er best, ofte er det områder med litt mørkere og mel fin sand som huser de tøffeste fiskene. Er det innslag av småstein, grus og annen vegetasjon er det også veldig bra siden det er gjemmesteder og plasser hvor det er ekstra mye mat å finne for fiskene.

Når du har funnet stranden/området du skal fiske på gjelder det å være litt taktisk slik at du får med deg hele området. Få oversikten og start i ende enden og sveip over fra de grunneste områdene først, så tar du de litt dypere. Jeg pleier å gå ganske rett parallelt med land men sveipe vinduet og lyset sikksakk foran meg slik at jeg dekker bunnen på til sammen 3-4 meters bredde. Husk også at fiskene kommer inn i puljer ofte beroende av art. Derfor er det viktig at du går over områder du har fisket over tidligere senere på natten. Når du har fått lokalisert fisken med lyset gjennom vinduet er det viktig å ikke nistirre/peke med den sterkeste delen av lysstrålen for lenge direkte på fisken. Det skarpe lyset vil gjøre at fisken ser dårligere og blir blendet eller at den blir skremt. Fjern det sterkeste lyset raskt å bruk den svakere kanten på strålen, eller juster ned lyset et par hakk hvis du kan det. Prøv å være ganske rask å få presentert agnet til fisken slik at den ikke begynner å bli mistenksom og forsvinner. Derfor er det alltid lurt å ha flere stenger med forskjellig agn klart oppe på vinduet.

Her følger en liten guide til de mest vanlige fiskene du møter på om natten under vinduet ditt:

Rødspette, skrubbe og sandflyndre:

Disse vanlige flyndrene finner ofte ganske mange av under vinduet og de er ganske lette å få til å bite. Du finner dem på ren sand til blandingsbunn.  Jeg bruker vanligvis en lett isfiskestang med haspel og 0,20mm sene og en krok i størrelse rundt 4 eller 6. Du kan nesten bruke hva som helst av agn men min favoritt er Gulp sandorm. Den ligner på det de vanligvis spiser og er lett å skaffe og ha med i agnboksen. Du kan også godt bruke mindre biter av kokt reke kjøtt, eller små biter av makrell. Det aller beste er nok selvfanget og levende sand eller børstemark. Legg agnet rett foran (5cm) munnen til flyndrene og gjør noen små vibrerende bevegelser hvis den ikke tar det med en gang. Gjør gjentatte  forsøk og skrift agn hvis du ikke får den til å ta. Vanligvis vil de suge i seg agnet ganske raskt, det er bare å sette tilslag og kjøre opp fisken.

Tunger:

Tunger er kanskje den optimale flatfisken å fange vadene med vindu, og er selve opprinnelsen til hele dette fiske. Den liker seg på fin og ofte litt halvmørk sand i nærheten av stein, tang eller andre ting som ligger på bunnen. Den kan være vanskelig å oppdage, men du vil ofte se det litt mer langsmale avtrykket når den ligge halvveis nedgravd eller i skjul bak vegetasjon. I tillegg til at den er mer sjelden kommer den ofte også inn senere på natten enn de andre flate og så er den mer kresen i matveien. Du kan være heldig å få den på Gulp imitasjonene av børsemark og sandmark, men her er de levende selvfangede markene de sikreste kortene. Meitemark kan også noen ganger fungere hvis du ikke får tak i den ekte varen. Bruk en liten isfiskehaspel med om lag 0,20mm fluorocarbon og en krok rundt 6-8 i størrelse og tre på børste/sandmarken så naturlig som mulig med krokspissen fri. Legg godsakene 5-10 cm foran fisken og la den få teften. Du vil ofte se at tunga flytter seg ettertenksomt i etapper den korte avstanden for så å sluke agnet. Viser den ingen reaksjon må du bare la den få litt tid og legge agnet helt opp til munnen. Hvis det fortsatt ikke er reaksjon bør du bytte agn eller la den få litt tid og prøve litt senere, de kan ofte være ganske sære disse fiskene.

Piggvar og slettvar:

Disse større varene er min absolutte favoritt, og kanskje mitt favoritt fiske i Norge generelt. De kan bli ganske store og er veldig uforutsigbare. I tillegg er de rovfisk og fiskespisere som plutselig uten forvarsel eksploderer over agnet ditt. At de er store og flate med vakre tegninger gjør dem ikke mindre attraktive, dessuten er de som tungen, nydelige matfisker. Det er alltid lurt å ha med to ferdig «ladde» stenger med i vinduet. En liten shad jigg på den ene og en med en agnfisk (brisling/tobis/kutling) på den andre.  Siden disse individene kan komme opp i mange kilo og ha skarpe tenner bruker jeg gjerne en fortom med rundt 0,40mm fluorcarbon ned til kroken. FireLine 0,20 på en liten multiplikator eller haspelsnelle fungerer bra. Jeg bruker en liten treblekrok på agnfisk, og et lett jigghode med assist krok på shaden. Både piggvar og slettvaren er som regel lett å se siden de er såpass store. Gjør samme prosedyre med å fjern det sterkeste lyset før du begynner å fiske på dem. Senk shad eller agnfisken ca 10-15 cm foran og litt over den og begynn å imitere en liten svømmende fisk. Dirrene og små hoppende bevegelser pleier å fungere etter en stund. Hvis ikke må du bare prøve med forskjellige bevegelser, det kan godt ta opp til en halv time før den plutselig eksploderer over agnet. Gjør den det er det viktig å sette et tilslag og kjøre den forsiktig (husk å ha riktig innstilt brems) opp til vinduet.

Ulker og større kutlinger:

Du vil ofte komme over ulker, dvergulker, panserulker samt større kutlinger inne på grunt vann. Det er heller ikke uvanlig å se fløyfisk, knurr, fjesing eller andre mellomstore arter når du går med vindu om natten. Mange av disse stoler på kamuflasjen sin og ligger urørlige på bunnen, derfor kan du ofte få fisket på dem. Jeg bruker også her et lett isfiskestang med rundt 0,15 fortom og en krok ned mot størrelse 12-14. Den agner jeg med en liten bit av kokt reke, gulp eller sand/børstemark. Jeg har også ofte en liten selvlysende perle ved kroken slik at den blir lettere å se plasseringen nede ved fisken. Ofte er det nok å plassere agnet nærme munnen til fisken så slukes det, hvis ikke bruk bevegelse eller bytt agn.

Micro arter:

Av såkalte micro arter finnes det en mengde av disse inne på grunt vann, spesielt på vår og høst. Det kan være alt i fra forskjellige tangsneller, kantnåler, kvabber og kutlinger. De høres kanskje ikke så spennende ut men det er utrolig hvor artig og utfordrende det kan være å lure disse småfiskene. Ofte må du frem med de minste krokene og de tynneste fortommene for å få disse til å bite. Jeg bruker ofte fortommer av fluorcarbone ned til 0,07 og små kroker ned i 32 eller de små spesialtilpassede tanago typene som er ferdig påsatt sene. En micro stang er alltid på plass når jeg er ute med vindu og det har gitt mange utrolige millimeter fangster. Som agn bør du fange noen mysis (småreker) og vanlige reker med hov i tangen før du går ut. Bruk enten hele mysis eller små fragmenter av kjøttet til råreken som du presenterer foran de små fiskene. Små biter av kokt reke, sandorm eller gulp fungere også avhengig av art. Husk å ta med et liten gjennomsiktig beholder slik du kan ta bilde og artsbestemme de små microartene mens de er under vann.

Til slutt vil jeg også nevne at du helt sikkert vil se mengder med torsk, sjøørret og andre vanlige fiskearter. Disse artene stoler ikke så mye på kamuflasjen sin så de stikker gjerne like raskt som de kommer når de får et lys på seg. De er derfor nesten umulig å fange på stang under vindu, men uansett artige og observere. Og ja, det er fint mulig å bruke vannkikkebrettet om dagen, eller fra båt. Dette nye fisket er bare i startgropen for mange nye opplevelser, og er nå også i ferd med å spre seg til andre land.

Her får du en film som viser hvordan du bruker vannkikkebrettet:

Og noen småklipp fra nattfiske:

Skrubbe film

Slettvar film

Ulke film

Rødspette film

Skitt natt og vindusfiske!

Asgeir

Fiskeridirektoratet foreslår å forby fritidsfiske i sjøen i en rekker områder langs kysten i perioden fra januar til mai for å verne den svært dårlige torskebestanden.

Situasjonen for kysttorsken i Skagerrak og Oslofjorden er svært dårlig. Det er derfor kommet et forslag på høring om å etablere et verneregime i området fra Lindesnes til svenskegrensen for å møte den dårlige bestandsutviklingen. Blant annet foreslås det et generelt forbud mot å fiske torsk nord for en grense strukket fra fylkesgrensen mellom Aust-Agder og Telemark til grensen mot Sverige.

torskeforbudsone østlandet

Men, i tillegg foreslås det totalforbud for alt annet fiske i 14 utpekte gyteområder for torsken i perioden 1. januar til 30. april, noe som er svært dramatisk for utøvelsen av fritidsfiske i svært viktige områder. I praksis rammer dette tusenvis av isfiskere og andre som fisker på denne tiden av året.​

Fiskeridirektoratet trekker bla fram at «det vil være umulig å kontrollere fisket i området hvis det skulle være tillatt å fiske etter andre arter enn torsk i gytefeltene. Derfor er det mest hensiktsmessig og effektivt for vernet at det innføres et forbud mot alt fiske i gyteperioden».

Må vi slutte å fiske torsk?

Siden forslaget fortsatt er på høring og NJFF heldigvis er «på ballen» får en bare håpe at de har såpass gehør at fiskeridirektoratet tar til fornuft. Igjen ser vi et direktorat som er blottet for innsyn i hva sports og fritidsfiske betyr for folk langs kysten. Rundt halvparten av nordmenn fisker i løpet av året, og 2 av 3 fisker i sjøen. Det virker ofte som direktoratet i mange tilfeller kun er styrt av de sterke kreftene i oppdretts og fiskeribransjen, og at det moderne sportsfisket har gått dem hus forbi. De vil altså forby fritids og sportsfiske men åpner for at yrkesfiskere kan søke om fritak fra fiskeforbudet. Dette er ganske provoserende. Det blir å ta fra allemannsretten og gi til noen få, noe som nærmest har blitt en regel enn unntak fra den kanten når det må strammes inn.

sjøørreten er en annen art som er truet, spesielt på vestlandet

Igjen må fritids og sportsfiskeren altså antagelig lide for en dårlig fiskeripolitikk. I stedet for å ta tak i problemene, foreslås det å forby allemannsrettens tilgang til sjø og hav for å prøve å redde siste rest. Det samme har skjedd på Vestlandet hvor det nå i store områder, og i hele eller perioder av året, er forbudt å fiske sjøørret med stang. Årsaken til at sjøørreten er utradert og nærmest utryddet over hele vestlandskysten er lakseoppdrettenes skjødesløse produksjon som sprer milliarder av lakselus, gift og forurensing i ørretens leveområder. Svaret er altså å forby sportsfiske, oppdretterne fortsetter med galskapen som før. Produksjonen øker år for år uten at det settes krav til at forurensingen skal stoppes, eller at de skal kompensere med for eksempel utsetting av sjøørret eller forvises fra områder som er svært viktige for den resterende bestanden.

En flott vintertorsk tatt under gårsdagens fiske

Grunnen til at torskebestanden fra svenskegrensen til Telemark er på lavmål er nok flerdelt, men å tro at fritids og sportsfiske etter torsk har eksplodert de siste årene og derfor er hovedgrunnen er garantert feil. Vi vet i alle fall at de som fisker med stang og snelle neppe er det største problemet. Det vil i tillegg være svært enkelt å gjøre noen grep rettet mot de som fisker med stang. Det kan for eksempel være å høyne minstemålet, sette en baglimit, innføre tvungen catch and release, eller gjøre andre tiltak som gjør at fiske med stang kan fortsette som normalt men samtidig minske torske uttaket. Slike tiltak gjøres i de fleste land i alle verdensdeler, men det virker som Fiskeridirektoratet her til lands nærmest ser på stangfiskere som en rar liten gruppe som de ikke bryr seg om, eller ikke har satt seg inn i hvordan sportsfisket kan moderniseres. Når vi i tillegg vet mattilsynets syn på «catch and release» skjønner enn at vi ligger tiår etter i utviklingen i forhold til land som setter sportsfiske svært høyt. Ikke bare som en viktig rekreasjon for folket, men også som den beste utnyttelsen og verdiskapningen som finnes når det kommer til å forvalte fiskeressursene. Alle som har satt seg inn i dette vet at en sportsfisket fisk er mangfoldige ganger mer verdt enn en yrkesfanget fisk kilo for kilo. Skal vi få mest ut av knappe resursene bør an altså tilrettelegge for sportsfiske, ikke forby det.

Så tilbake til årsakene. Torsken er en ettertraktet matfisk, og er en av de artene som garnfiskes hardt fra yrkesfiskeflåten. Jeg ser det veldig tydelig her på Sørlandet hvor det i perioder nærmest «teppebombes» med garn på utpregede torskebiotoper. Det er liksom ingen grenser på hvor tett garnene står i de områdene hvor vi vet torsken befinner seg. Spesielt er det skremmende å se hvor kraftig det satses på «gamle velkjente-fiskeplasser» og gyteområdet akkurat når fisken skal formere seg. Fiskeflåten har blitt mer effektiv og langt mer mobil enn tidligere. Finnes det et lite område med en brukbar bestand av torsk virker det nesten som her gjelder det å tømme det før noen andre gjør det.

I tillegg fiskes det med mengder av småmaskede fjordgarn og enda verre trollgarn av hobby og fritidsfiskere. Dette er garn som fanger alt, og spesielt torsk i alle størrelser. Dette utstrakte garnfiske som ikke skiller på stor og liten fisk bør vel være noe av det første enn tar tak i? Det vil etter mitt syn gjøre mye for torskebestanden allerede på kort sikt. Et forbud mot trollgarn, generelt krav til større maskevidde, og begrensninger i antall garn pr båt bør være enkle tiltak som gir rask effekt. Garnfiske egner seg som alle vet ikke for «catch and release», er fisken gått i garnet er den skadet eller død.

Det er også mye å hente på og ytterligere stramme inn på teine og rusefiske på den måten at det er fullt mulig å ha løsninger som gjør at teinene fanger mindre fisk, men bare krabbe eller hummer som de er tiltenkt. Råtnetråd er et steg i riktig retning og bør innføres på alle teiner. Det bør også stilles større krav til kvaliteten på redskapen som brukes. Jeg ha med selvsyn sett mengder med tapte «bil-tema» teiner ble funnet på havets bunn. Ofte er de fulle av småtorsk og annen fisk som lider en grusom og sakte død fordi folk ikke bryr seg, og ingen setter krav. Det finnes i dag materialer som gjør at all redskap blir mer miljø og fiske-vennlig hvis det tapes på havet.

Uttaket er en ting, en annen ting er torskens mattilgang. Vi vet at torsken nærmest er altetende men også at det i perioder av året er smått med mat. Vi hører stadig om lys-båter som i løpet av et døgn eller to tømmer fjorden for brisling eller sild. Dette er svært viktige næringsdyr for torsken kanskje spesielt i den kalde årstiden. Er det ikke på sin plass og forby, eller begrense slik aktivitet for å bedre torskens næringstilgang spesielt i disse områdene som nå er foreslått vernet? En annen sterk faktor som etter mitt skjønn er helt ute av kontroll, og som virkelig viser at fiskeridirektoratet ikke tar tak i de grunnleggende problemene er det eksplosive fiske og uttak av leppefisk. Disse viktige og tallrike små-fiskene som har en sentral rolle i økosystemet blir brukt som rensefisk til oppdrettsindustrien. Leppefisker er en av hovednæringsdyrene til torsken og fiskes nå opp i et forrykende tempo uten at vi vet konsekvensene. Bare i Lillesand kommune ble det tillatt å fanget rundt 500 000 leppefisk i fjor, og på landsbasis (2017) snakker vi om at 28 millioner leppefisk ble sendt for å dø i oppdrettsanleggene!! Selv et lite barn skjønner at slike uttak påvirker et allerede presset undervanns-fauna og kysttorsken i svært negativ forstand. Heldigvis er vi enda i de omtalte områdene fortsatt skånet for alle de andre av oppdrettenes ødeleggelser, la oss håpe det fortsetter i all fremtid.

torskens mattilgang må sikres

Lokal forurensing, utbygging og klimaforandringer er andre ting som påvirker miljøet under vann. Vi ser det gang etter gang, livet og miljøet under vann blir ofret eller neglisjert når politikerne tar beslutninger på alle nivåer. Ute av syn ute av sinn! Så fort det kommer penger eller arbeidsplasser inn i diskusjonen ofres miljøet under vann. Nå begynner vi å se noen av konsekvensene, torsken og sjøørreten blir borte i store områder. Vi som er glade og bruker naturen må betale for politikerens tilbøyelighet for pengesterke krefter som ikke bryr seg om livet under vann. Slik er det blitt nå, og dessverre ser det ikke ut at noen ledene profiler i politikken er villig til å sette krav. Erna Solbergs løgn under utdelingen av Nordisk-råds miljøpris sier det meste; «Jeg vil gjøre det jeg kan for et renere hav» sa hun der! Jeg har enda ikke sett et eneste krav fra denne regjeringen som tyder på at ting blir tatt tak i, dessverre. Det er kun «pene ord» sagt i en høytidelig sammenheng. Dagen etter er de lagt nederst i skuffen som sjelden blir åpnet.

kanskje de kommende generasjoner ikke får fiske torsk på sør og østlandet?

Jeg er for at torsken må vernes i visse området slik at bestanden skal få mulighet til å komme seg igjen, men vi må ta tak i de verste uttaksformene først. Samtidig må det satses på at torskens levevilkår og mattilgang sikres. Jeg er svært skeptisk til verneområder hvor alt fiske forbys. I Tvedestrand har det nå i mange år vært et slik vernet området hvor alt fiske har vært forbudt i mange år. Jeg har ikke innsyn i forskningsrapportene fra det området, men det jeg hører fra kilder er at det ikke har gitt særlig effekt, heller tvert om. Dette området har omtrent hatt samme utvikling som resten av kystsonen der. Det har blitt mindre fisk, og selv barna får ikke lov til å fiske med stang og bruke skjærgården slik de pleide tidligere. Det er nærmest en katastrofe for dem som bor der. Dette viser igjen at vi må ta tak i de grunnleggende problemene og ikke frede og ødelegge tilgangen for normalt fritidsfiske. Minstemål, catch and release, baglimit og andre tiltak er velkommen. Ingen Nordmenn må fylle fryseren for å overleve, men vi trenger å beholde vår rett til å bruke kystområdene, om så på en langt mer skånsom måte!

Her finner du høringsdokumentet:

https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Dokumenter/Hoeringer/Beskyttelse-av-gyteomraader-og-forbud-mot-aa-fiske-kysttorsk-fra-Telemark-til-svenskegrensen

Asgeir

Hei kjære lesere!

Asgeirs fiskeblogg blir antagelig liggende nede det meste av januar måned i påvente av en ny og oppdatert web-versjon i Pure Fishing. Håper dette blir bra, og at de 1100 innleggende om sportsfiske snart blir tilgjengelige igjen, og at jeg kan fylle på med små og store innlegg om det som rører seg i og rundt min fiskeverden. I mellomtiden vil noe stoff publiseres direkte på Asgeirs-fiskeblogg egne facebook side, håper du følger med der…..

Skitt fiske så lenge!

Asgeir  (symbol lånt av fiverr)